Blant høye fjell og urørte daler ligger opplevelsene og venter i Indre Troms. Utallige små og store vann der bitevillig røye og ørret venter. Det er bare å dra en strek på kartet og pakke telt i sekken.

Etter en kald juni viste værmeldingen at sommeren kanskje ville komme til Indre Troms i det kalenderen byttet til juli. Bare noen dager tidligere hadde nysnøen krøpet langt ned i fjellet, så det skulle bli godt å endelig få varmen i frosne fingre. Jeg våget til og med å brette opp ermene på skjorta i det jeg tok sekken på ryggen ved veienden i Dividalen.

Sekken kjentes godt på ryggen siden den var pakket med packraft og mat for årets første lengre tur i Indre Troms. Første dag skulle jeg gå inn til Vuomma. Deretter var planen å gå og padle i fjellene rundt Altevatnet.

Turen inn til Vuomma tok et par timer lengre enn den bruker. Jeg avskrev det med at kroppen var uvant med tung sekk siden det var sommerens første lengre tur. Dessuten gjorde packraften sitt til at det var 5-6 kilo ekstra på ryggen.

Det gjorde godt å få av sekken i det jeg kom frem til teltplassen. Sommeren skulle ikke komme før dagen etter, så den siste timen hadde jeg frosset selv med ullskjorte under skalljakka. Det første jeg tenkte var å få på dunjakka. Først når jeg hadde fått på jakke, tykk ullue og hansker kunne jeg tenke på å slå opp teltet.

Packraft på Vuomma

Neste morgen var det behagelig å kjenne sola varme på teltet. Varmende sol. Endelig. Med teltdøra åpen kunne jeg ligge og se ut over vannet mens kaffevannet kokte.

Sammen med Anjavatnet er Vuomma muligens det mest kjente vannet i Indre Troms. Populære vann sommer som vinter, så jeg var ikke overasket over å se telt på motsatt side av vannet. Nedenfor Vuommahytta så jeg også noen som var ute med fiskestanga.

Etter frokost var det min tur å montere fiskestanga. Deretter klargjorde jeg packraften for noen timer rundt vannet.

Rundt vannet vekslet jeg mellom å dorge og kaste med stanga. Som froventet var det lite liv i vannet. Vuomma er rett og slett et vann der en enten må ha flaks eller tålmodighet skal det bli fisk på stang. Ingen av de andre jeg traff på runden rundt vannet hadde heller kjent napp den dagen.

Revansje i «hemmeligvatnet»

Kvelden før og mens jeg padlet på Vuomma kjente jeg at formen ikke var helt på topp. Dagen før kjentes beina tunge, og jeg både svettet og frøys i løpet av natten. Det hadde vært en slapp turmann med feber i kroppen som myste mot sola tidligere på morgen. Å ta runden rundt Altevatn ville fort ta 2-3 uker i det tempoet jeg greide å holde. En endring i turplanen måtte til.

Men jeg padlet hadde jeg bestemt meg for en liten endring i planen, så over en matbit kikket jeg på kartet. Det fikk heller bli en rundtur i Øvre Dividal nasjonalpark med korte etapper. Mer fiske og mindre tid med sekk på ryggen. De ville også gi en unnskyldning for en tur innom «hemmeligvannet», der en stor røye stakk av med sluken min for 4 år siden.

Etter en matbit pakket jeg sammen og padlet en liten kilometer ned elva fra Vuomma. Litt bæring og litt rolig padling. Så var det bare en kort tur opp i fjellet for å komme til «hemmeligvannet.»

I det jeg kom over kanten før vannet så jeg at det vaket fisk i vannet. Teltet kom opp i en fart, og snart suste en spesial kobber og rød ut i vannet. Samme sluken som storrøya stakk av med for 4 år siden.

På andre kastet var det fast fisk, og en halvkilos røye endte på land. Like etter kom nok en røye på land. Og en til, og… Snart hadde jeg fire røyer kalre for middag, og enda flere som ble satt tilbake. Jeg hadde kommet frem i rett tid, og truffet på røya når den var skikkelig i bettet. Med noen flere neste morgen, ble det totalt 14 røye i «hemmeligvannet», fra ganske liten til 0,8 kilo. Ikke like stor fisk som den som glapp i 2014, men likevel en smakfull revansje.

En varm dag

Etter en formiddagsøkt med fiskestanga pakket jeg sammen og begynte på turen ned mot vannskillet mellom Moarsejavri og Irgas i Dividalen.

Sola stekte fra skyfri himmel. Temperaturen nærmet seg sikkert 20 grader. I vertfall over 15. Ganske så uvant for en som stod med hansker og stive fingre noen dager tidligere. Jeg benyttet muligheten til å pakk ned skjorta og gikk med t-skjorte for å flytte solskillet fra håndleddet til over albuen. Jeg dristet meg også til å ta av beina på buksa for å la sola slippe til på kritthvite legger, noe jeg senere på dagen ikke var like sikker på var en god ide…

Første stopp ble ved et godt røye vann for en liten pause. Etter noen kast skjøt pulsen i været da noe stort fulgte etter spinneren. «Oi, oi, oi…», mumlet jeg mens hendene begynte å skjelve. Spinneren ble kastet dit fisken forsvant, og umiddelbart kjente jeg det rykke i kroken, og så det hvite i fisken i det den ombestemte seg.

Fiskefeberen var imidlertid vekket, så det som skulle være en kort stopp ble litt lengre enn planlagt.

Flere fisk lot seg lure av en blank sluk, men ikke de store. Største ble en røye på akkurat kiloen. Omsider ga jeg opp og pakket ned en røye på en halv og en på kiloen for å ha til middagen senere.

Turen videre ned mot Moarsejavri var like lang og tung som jeg husket den fra da jeg gikk opp noen år tidligere. Nede ved skoggrensa var kroppen sluttkjørt. Jeg måtte sette meg ned ved elva for en lang pause før jeg kunne gå videre. En time senere begynte en tablett febernedsettende og varm mat og drikke å gjøre sitt. Energien var plutselig tilbake og sekken kjentes lett på den korte biten som var igjen til Moarsejavri.

Midnatssol og værskifte i Dividalen

Moarsejavri er et vakkert lite vann helt øverst i Dividalen. I det jeg kom frem litt før midnatt vaket fisken og sola speilte seg i en blikkstille vannflate. Lav midnattssol som farget naturen med et varmt mykt lys. Jeg ble sittende foran lenge foran teltet og kikke på vakende ørret.

Neste morgen var det ikke mye igjen av idyllen fra natta. Himmelen hadde skyet over og nordavinden var tilbake. Først litt sur vind, før den etterhvert tok seg opp slik at jeg måtte legge store steiner på teltpluggene for at de ikke skulle dras opp fra bakken.

Å fiske viste seg snart å bli en utfordring. Nordavinden gikk langs vannet og etterhvert som den tok seg opp forsvant alt snøre av snella før sluken landet. En ørret på 0,3 lot seg likevel lure før jeg ga opp.

Jeg bestemte meg for å pakke sammen og flytte til et lite vann i nærheten der jeg visste det ville være mulig å finne ly.

Stor fisk fra teltåpningen

Vannet jeg tenkte på ligger slik i terrenget at det er en liten flate langs vannet på nordsiden, med litt høyere terreng mot nord. Akkurat nok plass til å sette opp teltet i le for vinden.

Med teltet helt nede i vannkanten kunne jeg sitte i teltåpningen og kaste ut sluken. Først var det en fisk som fulgte etter sluken inn til land, og like etter var det fast fisk. Skikkelig motstand.

Utrasene til røya er i en klasse for seg selv. Der ørreten ofte ruller i vannflata og gjør seige tunge utras, setter røye i vei med hissige utras som får snellebremsen til å hyle. Jeg måtte stramme bremsen litt ekstra for å få manøvrert fisken inn mot land. Snart kunne jeg styre den rett i håven, og en feit kilosrøye var sikret. Snart fikk den følge av en halvkilosfisk før jeg sa meg fornøyd for dagen.

Allerede høst?

Neste morgen dro jeg opp glidelåsen for å se hvordan forholdene var utenfor. Svaret var: Ikke noe særlig. Nordavinden regjerte fortsatt, og sammen med lett yr og et beskjedent antall grader var det lite som minnet om sommer. «Ja, ja, så varte sommeren to dager i år før det var høst», tenkte jeg.

Slik er det på fjellet i Nord. Selv om det står juli på kalenderen og værvarlset lover gode varme dager gjelder det å være forberedt på det meste. Selv i juli kan det sludde langt ned i skogen, så det kunne alltids vært verre. Ikke det at tanken på at det kunne vært verre varmet noe særlig der og da.

Feberen hadde fortsatt ikke gitt seg, så jeg bestemte meg for å rusle videre og kikke innom Havgahytta i løpet av dagen. Men før jeg dro hetta over hodet og tok på sekken måtte jeg gjøre et kast til med stanga. Det endte med nok en røye på halvkiloen.

Havgahytta er en liten åpen hytte langs stien der elva fra Havgajavri (Gjeddevannet) kommer ned i dalen. Bare ene enden av hytta er åpen, og tilbyr 3 sengeplasser og en usedvanlig effektiv ovn inne i det 7 kvadratmeter store rommet. Med 6 grader ute, etter at temperaturen hadde steget litt i løpet av dagen, fyrte jeg opp noen få småkløyvde kubber i ovnen.

Snart ble det behagelig varmt i hytta, i 5 minutter, før svetten begynte å renne. I det jeg gikk for å åpne døra og lufte litt så jeg at det var 35 grader inne. Snakk om effektiv ovn i et lite rom. 2-3 kløyvde kubber i ovnen for å tenne opp og temperaturen steg fra knapt tosifret til 35 grader inne. Absolutt et sted egnet for kalde vinternetter.

Etter noen timer på Havgahytta var jeg fornøyd med turen. 5 dager med fiskelykke og feber i kroppen i Indre Troms fikk holde for denne gangen. 5 dager der jeg fikk med meg 3 årstider, padlet og fisket. Nå gjenstod bare noen timer langs stien forbi Dividalshytta og tilbake til bilen.