Gjesteblogg – Tekst: Tord Beck Sletten, Foto: Nils Haugland, Eivind Burkow og Tord Beck Sletten

Kanskje det var gode kompiser og familie. Kanskje det var Mikkjel Fønhus sine historier, eller Lars Monsens brutale råskap idet han krysset Canada. Uansett legger jeg mesteparten av skylda på fader`n.

Jeg var ikke gamle karen da jeg ble vasket i blanke messingen i ei elv som holdt 5 grader på grunn av manglende toalettrutiner. Heller ikke når jeg lærte meg å fyre bål, sette opp telt, eller å dryle duppen med en telemarkskonge på slep over elva og inn i krattskogen på andre siden. Jeg kunne flagge med et tresifret antall døgn i telt før jeg begynte på ungdomsskolen. Slike ting gjør noe med en ung mann.

Så til fader`n; takk! Og til moder`n; takk for at lot oss, det hadde ikke gått uten!

Jakta på eventyrlandet

En liten mannsalder senere var det et spørsmål om alvor. Er det mulig for vanlige folk å dra på en langtur som varer lengre enn den klassiske uka, gjerne i den tiden når fisket statistisk sett er best? Fjorten dager er absolutt maks; folk har da vell jobb, familie, sølvbestikk, flislagt bad og alt mulig annet å bruke tiden på. Eller er det maks? Nei.

De fleste kan hvis de vil, det er jeg hellig overbevist om, uten å forsake all verden. Planlegging og motivasjon er kodeordene – i tillegg til en samarbeidsvillig samboer.

Disse faktorene var i boks før start fra vår side. Jeg hadde avsluttet 4 av 5 år på skolebenken, og valgte bort sommerjobb og ferie med samboeren til fordel for denne turen. Nils, min gamle barndomsvenn og turkamerat, skulle begynne i turnus etter endt legestudie. Vinteren hadde gått til kartlesing og andre forberedelser, og vi var alt for klar til denne turen. Den opprinnelige tentative ruta gikk fra Sulitjelma, via Sarek og Abisko, og deretter til Dividalen. Grunnet en usannsynelig treg vår, var snømassene enda hinsides i juni. Saltfjellet var helt snødekt. Vi skjønte hvor dette bar, og forandret ruta. Starten ville bli Chabardasjohka i Kautokeino, med endepunktet Frihetsli i Dividalen. Et av målene var å gå der ingen andre går, altså utenfor stiene, broene og hyttene. Hvertfall så langt det var hensiktsmessig. Tanken var å finne våre ”egne” eventyrland – og kanskje finne et nytt lite hemmeligvann hvor storingen vaker. Aller høyest på lista stod dyrking av villmarkslivet, og ikke minst latmannslivet.

24 juni 2015 sitter vi på flyplassen og tar en pils. Sekkene som ligger på bagasjebåndet veier 28 og 31 kg. Tankene surret. Overlever vi elvekryssingene? Får vi fisk? Vil vi treffe rovdyr? Blir den ene å drukne den andre i et myrhull? Blir den ene å koke te på sine egne sokker, kun for å servere det til kompisen og reklamere for at der er solbærtoddy?

Vel fremme i Kautokeino startet vi ved Chabardasjohka. Etter å ha fulgt elva til Stuorajavri skulle andre etappe gå sør-vest. Planen var å gå til Reisadalen, å ta det videre derfra. Vi hadde én liten bekymring: kryssingen av Poroeno river, et svært spetakkel av ei elv i Finland. Den er uungåelig med mindre man følger nordkalottruta. Vi treffer på en finne ved Chabardasjohka som var av den riktig hyggelige typen. Finner har en tendens til å være det. Vi spurte han om det er mulig å krysse Poroeno til fots. ”Oii perkele… No it is impossible. You can not do that, you need a boat or a canoe”. Endelig får jeg bruk for den imaginære trekanoen jeg har i topplokket! Takk for tipset.

Det var mange flotte vann på kartet som fristet, og fluene i flueboksen min vridde seg i samme retning som kompasspila. Haspelstanga var også med for en gangs skyld, nettopp for å sikre fangst over tid. Dessverre skulle det vise seg at ingen av delene var spesielt effektive. Vinden var nordlig og temperaturen lå på mellom 3 og 6 grader, i tillegg til regn fra tid til annen. Mesteparten av bekledningen kom på ved slutten av dagens marsj, og enda var det kaldt. I denne regionen er det vidde – skikkelig vidde. For et syn! Vi så ingen stier og veldig få leirplasser. Selv de flotteste vannene var helt urørt for menneskeøye. Slikt setter vi pris på. Hvorfor er det ikke flere som besøker disse områdene? Vel, terrenget er ikke lett å gå i. Det er også store distanser, samt et mygghelvette på sommeren.

På tur mot Reisadalen går vi i en stor halvbue. Her inne kan man gå akkurat der man vil, på sett og vis. Det ene fiskevannet etter det andre venter, men for vår del gir ikke kulda slipp. Nettene ligger på rundt 0 grader, og det er nesten ikke mygg heller. Den eneste fiskelykka til nå ga 3 abbor, som unektelig er god matfisk. Nå er vi langt fra folk, og frihetsfølelsen siger mer og mer inn.

Navigering på vidda, enkelt?

Klokka viser 29 juni. Risengrynsgrøt og kaffe kokes. Kartet finnes frem, og vi drøfter. ”Tja, hva med det vannet? Der er det skog, vi kan fyre bål!” sier jeg. Makkeren er enig. Leira klappes sammen, og dagens etappe begynner.

Halvveis på etappen tar vi en pause ved Ivnnatoaivi. Vi ser på kartet igjen, og drar ut en kompasskurs mot det aktuelle vannet. For å komme oss dit måtte vi ned fra Ivnnatoaivi og krysse et flatt parti på 5 km. Deretter skulle det komme nok en høyde, og vannet skulle ligge på andre siden. Enkelt, tenker du sikkert. Men nei, på grunn av litt omstokking av ruta grunnet mye myr, havnet vi litt på villspor. Midt i myra kom vi også over et minnesmerke etter en gutt som omkom her under en snøstorm for lenge siden.

Når vi kom til høyden vi skulle til, var det noe som ikke stemte. Først et lite vann, deretter en stor bekk. Så et gammelt gjerde, så enda et vann. ”Hva faen? Her er det ugler i mosen” sier jeg. ”Kan det hende at alt ikke er merket på kartet?” sier Nils. Mulig, tenker jeg, men tvilsomt. Så kom tåke, og vi var kalde. Jeg stopper faktisk midt i vandringa og tar på en skjorte til, til tross for full Devold-bekledning og ullue fra før.

Mellom tåka ser vi noe skog og noen vann. Vi bestemmer oss for å gå til det første av dem å slå leir. Etter drøye to mil i kratt med 25 kg på ryggen var vi ferdige. Dagen etter lettet tåka, og vi rekognoserte oss frem til en aldri så liten oppdagelse. Vi hadde faktisk vandret helt til Reisadalen nasjonalpark! Altså Troms fylke, ikke Finnmark! Har du noen gang våknet i et telt og innsett at du er i feil fylke? Ikke? Snakker om altså. Bommet med mange kilometer. Vi hadde rett og slett gått raskere enn vi hadde trodd, og oversett tegn på veien.

I idiotskapens navn valgte vi å bli her et par dager for å utforske området. Og apropos idiot; undertegnede røk fast ei gjedde på størrelse med ei steinkobbe i et bortgjemt skogsvann som luktet hvitfisk på mils omkrets. Utysket ble en smule rabiat når jeg skulle få den på land, så jeg slepte den opp med litt vel mye kraft på haspeln. Pang sa det, og vips så var stanga 4 fot kortere. Jeg reklamerte for selvforsvar da jeg ble konfrontert av Nils, det var tross alt hans stang.

Våtmarksområder i Reisadalen

Tiden kom for å røre på seg, og vi tok sekkene fatt og gikk til de mer bortgjemte delene av Reisadalen, altså mot Finland. Den naturlige ruta herfra går via nordkalottruta, nemlig ned dalen og over mot Kåfjord. Dette var et uaktuelt rutevalg for vår del, vi ville prøve å gå mot Kilpisjarvi via egne rutevalg. De sørligste delene av nasjonalparken skulle vise seg å bli vanskelig. Dype sumper og hengemyrer, smale og dype elver, mindre høyder og flotte vann finnes her. Skal man gå øst-vest her, er det ingen vei utenom sumpene. Flere plasser vasset vi til over knærne i dyp myr, samt lange skrev over mindre elver. Våt blir du, vær sikker! Men hva gjør det egentlig? Lykkefølelsen siger mer og mer inn.

Neste leir blir satt opp ved Saitejarvi. Her er det spor av reindrift. Flere hytter er satt opp på tilsynelatende tilfeldige plasser. Her sies det å være mest lake, gjedde, sik og det som verre er. Dette ligger øverst i Reisadalen ved starten av Niedaavzi. På avstand ser dette juvet ut som en av de flotteste og mest bortgjemte villmarksområdene i Norge.

Fra Saitejarvi er det noen kilometer til Finland, og det innebærer kryssing av Njallaavzi. Dette er i nærheten av Reisaelvas kilder, et stort juv som helt plutselig åpenbarer seg fra viddelandskapet. Ufattelig mektig syn! Her er det stupbratt å ta seg ned, men ingen vei utenom. En fjellvåk holder oss nøye med oppsyn, med hyl og skrik av en annen verden. Hvem vet, kanskje noen andre også holdt øye med oss?

En drøy time senere passerer vi finskegrensa, og bruset fra ei svær elv høres i det fjerne. Sannhetens time var kommet: Poroeno. ”Men i svarte da..” utbryter jeg når vi oppdager elva. Vår nye kompis fra Chabardasjohka var muligens inne på noe. Dette er ei svær elv. Vi skjønte fort at dette kom til å bli en utfordring vi sent kom til å glemme. Vi følger elva et stykke opp og slår leir.

Utfordrende elvekryssing

Dagen etter går med på å reparere litt utstyr, fyre bål, fiske og studere elva. Fisket var resultatløst, selv om vi fant de mest håpefulle plassene. Ikke en skarve spor å se. Tankene hviler mest på hvordan vi skal komme oss til andre siden.

En ny dag gryr, og vi vurderer å krysse elva. Hovedplanen er å svømme over, en etter en. Hvis noe går galt har vi kun oss selv å stole på. Elva er alt mellom 40 og 60 meter bred. Stedvis kraftige stryk, og stedvis stilleflytende. De stille partiene er ikke så lange før de går over til stryk, og vi tenker litt på fysikkens regler. Jeg utfører matematikken: ”Elva har en hastighet på 2 m/s.. vi svømmer med 0,5 m/s med ryggsekk.. hm.. phytagoras.. løse med hensyn på x… og svaret blir.. å faen, dette blir tøffe tak!”. Nils er enig. I tillegg er det 4 fordømte grader og vind. ”Vi kan pakke vanntett, kle oss nakne og bare ha skallbekledning på under svømminga” forslår vi begge. Da kan vi skifte umiddelbart når vi kommer i land. Men hvor lenge blir vi i vannet? 3-4 minutt, kanskje 5. Vi kan bli kraftig nedkjølt, og i verste fall suse utfor et stryk. Vi velger å slå sammen leira og følge elva oppover i håp om at elva blir mindre lenger opp.

Vi går i to dager og krysser to sideelver før vi finner potensial til kryssing. Langt oppover i retning Halti ligger Boatzojarvi, som på sett og vis er kilden til Poroeno. Til nå har vi fulgt elva ca 25 kilometer, og sannhetens time har kommet. Elva deler seg nemlig i to ved en svær holme i sør-øst enden av Boatzojarvi. Første halvdel går fint. Neste halvdel er fortsatt primærdelen av elva, men den er bred og holder høy hastighet. Vi finner hver vår stokk som vi bruker til vadestav. Nå gjelder det å ha fult fokus! Det er ikke rom for feil. Måtte villmarksgudene være med oss.

Nils går først. Ett steg av gangen går han bestemt mot midten av elva, hvor strømmen er sterkest. Jeg følger tett på. Hjertet hamrer, men dette er ikke et tidspunkt å være redd på. På det dypeste står vannet opp til navelen, og strømmen er sterk. ”Faen, dette ble vanskelig” roper Nils. ”Prøv å gå rett mot strømmen, det ser grunnere ut der!” Roper jeg tilbake. Han gjør det, og jeg følger etter. Elva blir grunnere og grunnere. ”Jadda!!” roper jeg, mens tempoet øker. Nå skjønner jeg at det går! Vi nærmest springer siste biten inn til land mens brølene dundrer mellom fjellene. ”Knockout, tror du faen ikke vi klarte det!!”. Nevene møtes, og mestringsfølelsen sitter løst.

Nå kjenner vi også at kulda setter inn. Vi finner frem til et skogsområde og fyrer bål for alt vi kan. Klestørken hjalp på, men skoene er forstsatt våte. Det har de vært i dagevis, men det gjør ingenting. Påfølgende natt bestod av dyp søvn. Dagen derpå bærer det opp på snaufjellet igjen. Vi går i retning av Kilpisjarvi, hvor vi vet at det venter uante mengder med biff og øl. Det begynner å friste en smule. Real Turmat og Toro suppeposer har vært dietten de siste 2 ukene, så noe med tyggemotstand hadde ikke skadet.

Vi nærmer oss en tursti, og plutselig dukker det opp en kar som er i ferd med å slå leir. Karen var australiener, og kunne fortelle at han hadde startet ved Nordkapp. ”So where are you headed?” spurte jeg. ”Well, my final destination is Sicily. I hope to arrive in two years” kom det fra typen. ”Come again? Sicily, as in the Mediterranean sea? The one with the gangsters?” kom det fra meg. Å jo da, fyren skulle gå fra Nordkapp til Sicilia i Middelhavet. Han hadde sagt opp jobben og leide ut ei lita leilighet i Australia for å leve livet han hadde drømt om. Respekt sier jeg bare! Vi ønsker han lykke til, og vinker adjø.

Neste leir blir slått opp i enden av en dal. Mens vi gnager i oss hver vår viltgryte, ser vi til vår store begeistring at fjellsiden begynner å leve. Enorme menger rein kommer i vår retning. Jeg har ikke begrep om hvor mange det kunne vært. De går fredfullt forbi oss mens vi nyter halvkokt ”reinsdyrkjøtt” fra real-posen. For alt vi vet er det kjøtt fra en gammel rødrev, men la gå.

Manerer i sivilisasjon

To dager til på vandring, og vi tittet på kartet. Nå var det én ting som gjaldt: Kilpis. Vi gikk inn på en sti som fører letteste vei til den lille bygda hvor det finnes campingplass med badstu og mathall. 18 dager etter start står vi på ved Kilpis. Vi inhalerte en hamburger på campingen til betjeningens store forskrekkelse. Manerene la vi igjen i Tromsø, var begrenset. Jeg tipper også på at vi luktet en blanding av elgens brunstgrop og matsorteringa på REMIKS. Dermed ble det øl, klesvask og badstu.

To dager etter ankomst forlater vi Kilips med sekkene fylt opp med mer proviant. Det er rart med det, men mat har det ikke gått mye av. Det har vært dårlig matlyst fra dag nummer 1, men det var ingenting å si på energinivået. En plass mellom 1200 til 1500 kcal om dagen var typisk. Vi følger veien mot norskegrensa og tar båten over Kilpis. Den stopper ikke så langt fra treriksrøysa, altså der Norge, Sverige og Finland møtes. Deretter bærer det opp på fjellet, som starter med en bratt stigning. Sekkene veier bly, men til nå har vi kommet i god form så det går helt fint. Kanskje ikke noen David Hasselhoff, men pytt sann.

Nå er målet å komme til Kummanoeno i Sverige, ei utrolig vakker elv som starter ved Paltsa. Temperaturen har kommet seg litt, og trangen etter litt rødfisk vokser kraftig! Vi tester ut noen mindre vann i et par dager. Endelig skulle fiskelykka slå til! Matfisk til tusen, største ørreten var 1.5 kg. Den ufattelig herlige følelsen av at fisken tar flua, etterfulgt av et tilslag og noen utras kan ikke slås. Jeg vedder på at det er bedre enn heroin. Alternativ rusbehandling kanskje?

Mystisk værfenomen

Et par dager senere ligger vi ved et nedgrodd vann, ikke langt fra Kummanoeno. Av en eller annen grunn får jeg følelsen av at dette er et område for rovdyr. Kanskje både bjørn og ulv frekventerer her inne. Her inne skulle vi også få oppleve et naturfenomen av de sjeldne. Jeg står i vannkanten med ei gigantisk vårflue på spissen av fortommen. Flua plasseres pent ved siden av et vak, og Nils står 50 meter unna med stanga si og speider. Plutselig, som lyn fra klar himmel, hører jeg et spetakkel fra skogen.

”NEI, er det en bjørn?” tenker jeg i noen millisekunder. Så kom et slags smell, og trykket i lufta forandret seg før vannsprut ble kastet opp i lufta mens småskogen ligger paddeflat. Dette skjer helt lokalt, bare noen meter fra Nils. Et sekund senere er det over, etterfulgt av en avtagende og nærmest varm vind. Vanndråper daler ned over meg. Jeg forstod ingen ting, absolutt ikke ett kvekk. Jeg slipper stanga i bakken og løper mot Nils, som mildt sagt er noe paff. ”Hva i svarteste granskauen var det som skjedde??” kreker jeg ut til Nils. Han sa at kreftene var så store at hvis han hadde stått nærmere, ville han blitt kastet i bakken og vel så det. Til tross for at vi er nordlendinger er dette ikke en overdrivelse. Til den dag i dag har vi enda ikke peiling på hva i huleste som foregikk.

Tiden var kommet for å gå til Kummanoeno. Vi slår leir på en sandbank, og fluestaga rigges kjapt. Elva er helt bedårende, og vi har funnet et krystallklart parti etter et stryk hvor vi spotter fisk. Den står dypt, men jeg klarer ikke å dy meg fra å knyte på en light tan parachute med grizzly hackle. Jæveln skal tas på tørt. Jeg måtte kjapt svelge mine ord, og stoppet på en kulehodenymfe med samme flyteegenskaper som Titanic. Ingen respons der heller. Søvn fristet mer akkurat nå, så det måtte heller bli revansj.

Ulv i området?

En ny dag fant frem, så da var det påan igjen. Vi spotter flere fisk denne gangen, og nå var den mer samarbeidsvillig. Plutselig satt den, men jeg må innrømme en viss skuffelse. Det var en harr på et kilo, og elva var full av den! Bevares, harr kan være gøy det også, men jeg står ikke i elva i timevis for å fiske harr. Vi flytter leira lenger opp.

På leting etter ved, kommer jeg over noen spor langs elvebredden. Instinktet mitt fortalte meg umiddelbart et dette er ingen hund. Det er ulv! Sporene var så ferske at sanda hadde skarpe kanter enda. Ved å sammenlikne skoavtrykket mitt med sporene har jeg konkludert med at de var 9 cm brede. De fremste klørne penetrerte dypt ned i sanda, og gangen til dyret var relativt rett frem, ikke til siden. Det var ikke tegn til mennesker akkurat her, så jeg får det ikke til å stemme at det kunne vært en hund. Jeg er overbevist, men resten får være opp til de sakkyndige på feltet.

Dagen etterpå retter vi kursen mot Store Rosta, en innsjø på størrelse med Afrika (give or take) som ligger helt øverst i Rostadalen. Vi er i viten om at vi nærmer oss gode fiskeområder. Første plass vi kommer til vitner om akkurat det. Her vaker det røye til tross for lavtrykket, og stanga kommer kjapt frem. Etter en halvtime satt ei lekker røye på 1,25 kg, sprek som fy!

Rett etterpå var det som om noen slo av en bryter. Fisket døde totalt! Det hadde uansett vært en lang marsj, så nå var det mat og varme fra soveposen som gjaldt – etter en solid runde med kortstokken. Både svensken og vri-åttern har fått kjørt seg kraftig på denne turen. Jeg tror kortstokken var temmelig lei av oss på slutten.

Neste dag dundret det på teltduken. Høljeregn og sterk vind. Vi ser en hytte på kartet som ligger ved Store Rosta, mon tro om den er beboelig? Herregud, nå frister det med ei lita hytte der vi kan få varmen i oss og tørke klær! Vi finner frem til hytta etter 13-14 kilometer i regnvær. Hytta er aldeles lekker, og Nils tar tak i håndtaket. Pinade er den åpen! Vi var ikke klar over at dette var en hytte som tilhører Statskog og driftet av Fjelltjensten. Den gamle Jøtulen fikk fort føtter å gå på, og madrassene ble inntatt. Kroppen min takket meg for det. Kvelden ble brukt på å få ut en pigg fra en abbor som satt fast i fingeren min etter et bestialsk fiskedrap.

Etter et døgn på hytta er det på tide å gå mot Dividalen. Vi fisker litt i elva, og jeg får en ørret som ser ut som et slips. Den kunne absolutt veid 2 kilo, men den veide 600 gram. Stakkars kar, men han ble til fast føde for meg i det minste. For å gå videre mot Dividalen må man krysse Rostaelva. Denne var nå ganske stor med tanke på nedbøren de siste dagene.

På kartet er det avmerket et vadested. Vi vurderte elva, og oppdaget fort hvor sleip steinene var. Her snakker vi såpeglatt! Slikt er ikke risikofritt. Løsninga ble derfor enkel: svømming! Vi fant et parti hvor elva var såpas smal at svømming var mulig. Sekkene pakka vi vanntett, så her var det bare sette i gang.

Øvre Dividal nasjonalpark

Turen videre mot Dividalen gikk bare godt, terrenget er stort sett enkelt å gå i. Vi har flere ganger diskutert hvor greit det er å vandre når det er så kaldt som nå. Kvikksølvet har så vidt bikket 12 varmegrader, og vandringene er utrolig behaglige. Det såkalte problemet kommer når man slår leir. Da blir det mye småfrysing, og man blir lei av det over tid. Det er vel en grunn til at alle vil til syden, tenker jeg. Flere kvelder har vi sittet (begge to) i et av enmannsteltene, i hver sin sovepose med full bekledning og spilt kort.

Vi besøker både store og mindre vann i retning Dividalen. Det er en del rype her også, selv om den nå er rødlista. Området i seg selv er ubegripelig flott. Det oser av historie fra mange hundre år tilbake, da samene drev med reindrift her inne. Ordet Dividalen stammer fra ordet Dievva som betyr tørraktig, rund haug. Nasjonalparken ble opprettet i 1971, og her finnes det noen hytter og flere kulturminner med spredt lokasjon. Hyttene, samt nordkalottruta er populære. Dette betyr også at oddsen for å treffe folk er veldig små hvis man beveger seg utenfor stiene, spesielt i de indre delene av nasjonalparken.

Datoen viser nå 23 juli. En av turens høydepunkter ligger også foran oss, nemlig å møte en god kompis, Eivind. Jeg, Eivind og Nils har vært på tur før. Mange latterkuler har fått sitt utløp på mange turer de siste årene, stort sett i Troms og Finnmark. Dette blir knall! Vi går mot vårt hemmelige møtested, et lite vann i den østlige delen av parken. Her vet vi godt at det svømmer bra med røye. Etter 3 timer med gåing ser vi et telt på avstand. Jammen er det ikke han! Vi vræler ut noen samiske gloser flere hundre meter før vi møtes, og da skjønner han at det er oss.

Etter en stund med skitprat og historier hiver jeg frem stanga. Det er delvis vindstille, og vakene kommer som perler på ei snor. Jeg hiver på en døgnflueklekker som skal henge høyt i vannfilmen. Det er forsiktige vak, så jeg setter min lit til fluevalget. Jeg finner et noe dypere parti med en markant marbakke, og legger flua ut. Rolig drar jeg inn, og så ser jeg noe hvitt og rødt som patruljerer under flua. ”Ta den, ta den, ta den…” tenker jeg. Den svømmer vekk fra flua, før den snur bestemt og sikter seg inn på min velvalgte imitasjon. Der sitter den! Et nydelig eksemplar av ei røye på 1,3 kg. De andre gutta får også flere røyer på rundt kiloen, den største på 1,5. Til å være nordlig vær og kaldt må vi oss godt fornøyd.

Etter noen dager legger vi kursen mot de innerste og høyeste delene av parken. Terrenget hele veien inn er helt fantastisk å gå i. Plutselig får vi øye på en fugl av den spesielle sorten. Den sitter 100 meter fra oss, og letter med en gang den oppdager oss. Den var gigantisk, og i tillegg helt hvit. Vi begynte å lure på om noen hadde spraymalt ei havørn, men det er vel like sannsynlig som å treffe en zebra på Svalbard. Våre kunnskaper om fugler er, som du sikkert skjønner, begrenset. En god stund senere finner jeg ut at fuglen var ei snøugle. Så fantastisk!

Vi slår leir akkurat når styggeværet slår inn, og nå skulle det komme for fullt! I løpet av natta må jeg ut i regn og vind for å fikse teltet som virkelig fikk kjørt seg. Det hamret i teltduken resten av natta og regnet var så kraftig at vann begynte å falle ned fra sømmene i teltet. Nå fryser jeg skikkelig, og klarer ikke å få varmen. Maten har begynt å ta slutt, men jeg setter meg opp i enmannsteltet kl 0400 på natta og fyrer primusen. Jeg bevilger meg å koke toddy, og drikker den så varm som jeg klarer. Endelig kommer varmen tilbake i kroppen, og primusen kan slås av før jeg sovner igjen.

På morgenen tar vi oss en fiskerunde. Vannet er hvitt i bølgene på grunn av vinden. Eivind er knallhard på fisket, og besøker et vann et stykke unna. Likevel er det fullstendig håpløst å fiske røye i dette været, så jakta blir så godt som resultatløs. Søkkvåt er vi også. Eivind hadde drasset med seg et nytt tomannstelt, så da var det plass til å sitte alle mann i hans telt for å få varmen og ”tørke” litt klær. Stemninga er det uansett ikke noe å si på!

Nå begynner et snev av alvor å synke inn over meg: turen nærmer seg slutt. Om to dager er det over. Jeg kjenner på gleden av å få treffe samboeren igjen, samt å spise skikkelig mat. Buksa henger og slenger, og David Hasselhoff-kroppen er nærmere enn noen gang. Vi legger ruta til Skakterdalen, og siste dag går veien ned til grusveien som ligger i selve Dividalen. Skakterdalen er en mektig dal, hvor elva renner fra Ravdojarvi og ned til Divielva. Terrenget her er også veldig enkelt, med lange morenerygger man kan følge. Vi følger nå stien, da det er enklest. Formen er bedre enn aldri før, men nå velger vi å være grei med oss selv. Nå begynner også temperaturen å øke, var det nå sommeren skulle starte?

Skogrensa nås, og den gamle furuskogen kommer til syne. Dette er en eventyrverden med trær som er 500 år gamle og mer. Jeg går i mine egne tanker. Jeg vet så inderlig godt at om et par kilometer er vi nede ved bilen. Det er både godt og trist, følelsen kan egentlig ikke beskrives.

Etter 36 dager og 266 kilometer var vi fremme ved bilen. Jubelbrølet står i taket! Vi greide det.

Bare så du vet det: du greier det også, vær sikker.

Artikkelen er en gjesteblogg skrevet av Tord Beck Sletten. Foto er tatt av Nils Haugland, Eivind Burkow og Tord Beck Sletten.