God appetitt kan være en god ting, men kombinert med kontorarbeid og en brysom fot er den imidlertid litt malplassert. Formen er ikke som den en gang var.

Jeg merket det på turen til Klempertåsen i går. Etter to måneder uten hard fysisk aktivitet er bakkene blitt brattere. Både opp og ned. Så snart jeg hadde brukt kontortiden til å gjøre ferdig en nettside for El-Shop, tok jeg derfor turen til Lågheia for å teste hvor dårlig formen egentlig er.

Etter å ha satt fra meg sykkelen ved Haukåssetra, er ikke turen opp gjennom skogen noe problem. Greit nok at det er tungt, men tepper av hvitveis og kameraet distraherer meg fra alvoret i situasjonen. Rett som det er kryper jeg rundt i skogbunnen og forsøker meg på makro fotografering uten makrolinse.

Det tar imidlertid ikke lang tid før jeg er ute av skogen og stigningen starter for alvor. Raskt merker jeg at beina er byttet ut med grove tømmerstokker og magen er som en tønne. Det er ikke mye som minner om VG og Dagbladet sitt ideal om sprettrumpe. Jeg er rett og slett blitt feit!

Hengemagen som ikke var noe stort problem opp gjennom skogen, byr nå på nye, og ukjente utfordringer. Beina er tunge å løfte, og rett før steget er ferdig stopper vomma bevegelsen. Det er bare en ting å gjøre: koble inn lavgiret og sakte men sikkert vagge hjulbeint opp til toppen. Jeg noterer meg bak øret å være forsiktig når naturen kaller, slik at jeg ikke oppfinner en ny versjon av P eller P.

Heldigvis er det noe å lære av eventyret om haren og skilpadden. Ved å sette en fot foran den andre og holde et jevnt sig, går det overaskende raskt opp til toppen. Fornøyd krysser jeg av enda en Stikk UT! post, før jeg slenger meg på ryggen i lyngen og nyter sola.

Den gode nyheten

Den gode nyheten, i vertfall for meg, er at foten kjennes brukbar ut. Jeg merker det etter to timer med fjellsko, men ikke verre en at jeg har tro på en snarlig langtur. Og kanskje kommer jeg også i form etter måneder med vaggende dovenskap, for å si det med Bill Brysons ord.

Sprettrumpa er det ikke så nøye med.