På mandager tar vi med leirskoleelevene på en liten fjelltur. Før vi starter turen bruker Cato å snakke om bjørn. Hvert år blir det observert bjørn i kommunen. For et par år siden var det bjørnespor ved elvekanten noen kilometer fra leirskolen. Så legger Cato til at begge vi lærerne enda ikke har vært så heldige å se bjørn, men håper bamse viser seg. Den setningen måtte han endre i dag.
(Bilde i toppen er illustrasjonsbilde fotografert i Polar Park)
På vei hjem fra en kortreis tur inn i Dividalen på lørdag stod plutselig en bjørn midt på veien 150-200 meter foran meg. Da den skjønte at bilen var på vei mot den fikk bamsefar fart på seg, og tok løs så grusen sprutet. Det tok et øyeblikk før jeg klarte å koble hva det var jeg så foran meg. Sakte gikk det opp for meg. «Eh…F…Bjørn?
Det var en bjørn som forsvant inn i skogen rett foran meg. Jeg slapp gassen, og skvatt godt da en hare kom springende vettskremt ut fra skogen og rett foran bilen. Jeg dro på håndbrekket og sprang bak i bilen for å finne frem kameraet i tilfelle bjørnene viste seg igjen.
Mens jeg stod der med hodet nede i sekken for å finne fram kameraet gikk det opp for meg at om bjørnene faktisk kom tilbake var jeg ikke nødvendigvis øverst på næringskjeden. Før jeg rakk å tenke rasjonelt hoppet jeg tilbake inn i bilen og slengte igjen døra bak meg mens jeg fomlet frem kameraet.
Det er forskjell på teori og praksis. Jeg vet hvordan bjørnen normalt oppfører seg. Jeg vet hva som er fornuftig å gjøre i møte med bjørn. Jeg er komfortabel med å være på tur i områder med bjørn. Men med adrenalin i kroppen etter synet av bjørnen tok det et par minutt før jeg gikk ut for å se etter spor.
Forsiktig gikk jeg ut og fant noen utydelige spor i veikanten. Der bjørnene hadde støkt var grusen gravd opp fra veibanen. Et kraftig fraspark. Ellers var det bare utydelige spor over veien. Det beste sporet var ca 13-15 cm langt og 10-12 cm bredt.
Ikke et stort dyr. Men bjørn er bjørn, og nå kan jeg endelig si «Visst møtte jeg bjørnen!».
Legg igjen en kommentar