På lørdagsformiddag fikk jeg lyst på en ørretmiddag, så jeg pakket med meg stanga og min nye slukboks for en tur ned til Sørfjorden. Tanken var å teste ut noen av de nye slukene jeg har skaffet for å erstatte innholdet i slukboksen som forsvant tidligere i uka.
Spesielt nysgjerrig var jeg på en 20 grams svart og gull Toby, jeg kjøpte siden det ikke fantes Salamander sluker under 30 gram i indre Troms. Noen versjoner av Møresilda var også på plass, samt innholdet i et sluksett det stod sjøørret på. Ikke store utvalget, men håpet om å lure sjøørreten på kroken var desto større.
Dagen ble lang, og det er historien også, så helt nederst finner du en liten oppsummering om du er av den utålmodige typen.
Sørfjorden
Fremme i Sørfjorden møtte jeg en kar fra Tromsø som var ute i samme ærend på moloen. Floa var på vei opp, og til tross for en sur nordavind, var det fisk som plasket ute i fjorden. Jeg startet med Tobyen, og fikk raskt napp.
Første fisk på land var en stor og feit makrell, deretter fulgte enda flere makreller og litt småsei, uansett hvilken sluk jeg prøvde.
Etter en times tid, og bare u-fisk på kroken kjørte jeg over til andre siden av fjorden. Floa var nå på topp, og med springflo var det ikke noe problem å dra sluken høyt over tangen. Jeg fant en lovende odde, og kastet ut sluken.
Det gikk ikke mange sekundene før et var fast fisk igjen. Denne gangen gikk fisken rett ned mot bunn, så makrell var det ikke. Etter litt sveiving dro jeg på land en liten lyr. Grei fiskematfisk, men jeg var sulten på stekt ørret, så det var bare å fortsette.
En time senere hadde jeg tatt enda flere Lyrer og noen makreller av kroken, så jeg ga opp Sørfjorden og kjørte videre.
Balsfjord
Sjøørreten i Balsfjord måtte da være mer bitevillig håpet jeg, og kjørte om Storsteinnes til Bergneset. Der gjorde jeg et nytt forsøk, og startet med Tobyen igjen.
Det tok ikke lang tid før det var tung motstand på kroken. Noen seige drag, og en fisk som insisterte på å kjøre seg rett ned i tangen. Snart lå en kilostorsk i vannflata med Tobyen i munnviken. Jeg byttet raskt til hvit sluk og passet på å dra kroken høyt i vannet. Det samme gjentok seg. Det virket nesten som om torsken svømte rett i vannskorpa.
Etter en time eller to ble jeg lei torsken, og ga opp å få en sjøørret i Balsfjord. Jeg kjørte til Nordkjosbotten for litt mat og kaffe.
Skogstjønnet
Etter å ha satt til livs en middels velsmakende burger (heldigvis blir alt bedre når en er skikkelig sulten), var jeg fortsatt lysten på en ørretmiddag. Eller, det begynte å bli seint, så ørreten ville nok ende som kveldsmat før jeg kom meg hjem. Om det i det hele tatt skulle bli ørret, og ikke bare bifangst denne dagen.
Kanskje ørreten inne i Dividalen er mer bitevillig, tenkte jeg, og kjørte om Tamokdalen på vei hjem. En liten avstikker fra veien, og så var jeg fremme ved parkeringen. Der inne vet jeg det svømmer fin fisk, og en dag skal jeg lure den på kroken.
Jeg gikk inn til Skogstjønnet, og traff på tre karer fra Tromsø som hadde tatt med seg lavvoen og god drikke til indre Troms. Vannet er ikke større en at tre personer er mer en nok langs bredden. Jeg slo derfor av en liten prat, før jeg overlot vannet til Tormsø karene.
Førstereisgutt på laksefiske
Akkurat i det jeg skulle til å gå ringte telefonen. Det var Cato som kunne fortelle at han var på vei ned i Målselva for å se om han kunne lure en laks på kroken. Cato ga en detaljert veibeskrivelse, og jeg ble fristet til å ta turen nedom for å slå av en prat.
10 minutter senere parkerte jeg ved låven Cato hadde beskrevet, gikk over jordet og fant frem til en kar som stod midt ute i elva. Stanga var selvsagt i hånda, selv om jeg ikke hadde noen sluker som passet til laksefiske i elv.
Cato vadet i land, og vi slo av en liten prat, før han tok en telefon til grunneier. 1 minutt senere hadde jeg fått klarsignal for å gjøre mitt første kast i en lakseelv siden jeg i barneåra prøvde med makk og søkke i moaelva. Etter den tid er laksefiske noe jeg kun forbinder med regn, flom i elva og ingenting på kroken.
Tobyen ble hektet på kroken, og sluken fløy over vannet. 30 minutter senere husket jeg hvorfor jeg ikke er laksefisker. Kast etter kast endte uten å kjenne noe på kroken. Jeg var virkelig ute av mitt element. Der stod jeg på noen steiner langs en brei og lang elv, uten et eneste holdepunkt å kaste etter, eller anelse om hva kunne tenke seg å ta på.
Matfisk
Etter en liten pause fortsatte vi å kaste ut i elva i håp om å tilfeldigvis plassere sluken foran kjeften på en laks som gikk forbi. «Innen 10 minutter er det fisk på kroken», sa Cato, og vadet ut i elva. To kast senere var det lett motstand i snøret. Jeg nappet i stanga, for å få sluken løs fra bunnen, da det plutselig ble motstand i andre enden.
En blank fisk gikk i lufta. Ikke akkurat motstanden eller størrelsen til storlaksen Cato hadde lovet meg, men det var fisk. Fisken tok et nytt hopp, før den begynte å rulle seg i vannflata. Fisken rullet og rullet, og det ble raskt slutt på kampen. Jeg gikk et par meter bakover og rygget fisken på land.
Da jeg kom nærmere så jeg at det var en feit liten ørret på 0,75 kg som hadde surret sena rundt kroppen. Hadde jeg latt den fortsette å rulle ute i vannet, ville den sveivet seg selv i land. Jeg ga den et kakk over nakken, og begynte å fløke opp sena ørreten hadde rotet til.
Dagens største
Etter hvert begynte det å bli mer natt en kveld, og da Cato sleit vekk sluken var de tydelig at tiden med lyst hele døgnet definitivt er over. En hodelykt hadde gjort seg, men siden vi ikke hadde det ble det en utfordring å knytte på ny krok.
Jeg skal innrømme at det har blitt mye fisking i sommer, og fiskeknutene sitter i fingrene. Jeg tilbød meg derfor å knytte på kroken, og fant frem kniven for å kappe av enden. Kniven har også fått sin andel av bruk, og begynte å bli ganske så sløv. Jeg gjorde derfor et napp for å kutte sena, og kjente straks at det burde jeg ikke gjort.
Kroken gikk rett inn i pekefingeren. 90 kilo feit og sprek Romsdaling satt fast på kroken, og dagens største var et faktum. Jeg reiv og sleit, bokstavelig talt, for å få ut mothaken. Jeg dro alt jeg greide, men kroken satt like godt inne i fingeren. Ganske så ubehagelig var det også.
Verken jeg eller Cato hadde med tang eller avbiter, så det var umulig å dra kroken gjennom og ut på andre siden. Dermed måtte lommekniven frem for litt feltkirurgi. Jeg tørket av blodet med skjorteermet, og skar/sagde ut kroken med sløv kniv.
Omsider fikk jeg ut kroken, og mens jeg fant frem førstehjelpsvesken, gikk Cato for å finne ut om laksen lot seg friste med Romsdalsblod på kroken. Etter å ha lappet sammen fingeren gjorde jeg også noen kast til, før vi ga opp og ruslet hjem.
Kort oppsummering
En lang fiskedag endte med ny rekord i Målselva: 90 kilo feit og sprek romsdaling, knall rød i kjøttet. Heldigvis praktiserte vi Catch & Release i det tilfellet, så sliten og fornøyd kunne jeg rusle hjem med en blank ørret til søndagsmiddagen.
En helt vanlig lørdag med andre ord.
Legg igjen en kommentar