Jeg lot sluken synke noen sekunder før jeg startet innsveivingen. Jeg sveivet inn sluken uregelmessig, og lot den synke noen sekunder med ujevne mellomrom. Plutselig nappet det i sluken, og jeg gjorde tilslag.

Fast fisk.

Fisken gjorde noen rolige rykk i snøret, så jeg sa «enda en slik», til Anders, og nikket mot de to røyene på 300 gram som lå mellom oss.

Et lite grytevatn

Anders og jeg hadde fisket oss langs sørsiden av det store langgrunne vannet. Ved innoset fant vi frem kartet for å se hva som var best rute videre. Vi la merke til et lite vann som lå litt høyere opp. Et lite vann med en bratt fjellside mot sør som tydet på et brådypt grytevatn.

Det var bare en kilometer opp til vannet, og da vi kom frem så vi at det lå noen store snøflekker oppe i fjellsiden. Nedenfor snøflekkene stupte to små smeltevannsbekker utfor stupet og ned i vannet. Dette virket lovende.

Vi fisket oss fra utoset og mot fjellsiden på vestsiden. Vannet ble stadig dypere. Optimismen steg da en røye på 300 gram endte på land. Det var fisk i vannet, og kanskje stod det noe større på dypet.

Vi gikk tilbake til utoset og fisket oss mot fjellsiden på østsiden. Lengst inne fant vi hver vår plass, og kastet ut slukene. På andre kastet var det fast fisk.

Noe stort på kroken

Fisken ble tydeligvis fornærmet av å bli sammenlignet med de små røyene vi hadde fått på land. Den startet et rolig og bestemt utras. Snøret fløy av spolen og det skrek i bremsen.

10 meter. «Tror denne er litt større, kanskje kilosfisk», sa jeg til Anders, som rolig sveivet inn sluken sin.

20 meter. «Hvor langt skal den?» Stanga stod i 90 grader ut i vannet, og fisken bare fortsatte i jevn fart over mot motsatt side.

30 meter. «Ehhh, har den ikke tenkt å stoppe?», sa jeg til Anders, som hadde fått opp sluken og kom ruslende mot meg.

40 meter. «Drar den ut hele snøret?» spurte Anders. Fisken gjorde ikke tegn til å slakke på farten.

50 meter. «Hmm, begynner å minke raskt på sena», sa jeg til Anders, «Helvete, hvor langt skal den? Tror jeg må stramme bremsen enda litt til».

60 meter. Bremsen var skrudd til så hardt jeg turte. Stanga stod i bue fra bunn til topps. Selv korken stod i bue.

Nå ble det nok for fisken, så like plutselig som den bestemte seg for å sette kursen over til andre siden, snudde den og kom rett mot oss. Jeg sveivet for å holde følge med fisken, og passet på å ha litt spenn i stanga.

Nå skulle vi hatt håv

Like før land fikk vi et glimt av røya, før den prøvde noen kortere utras. Det var definitivt kilosfisk. Anders fant frem kameraet, og knipset noen bilder mens kampen fortsatte. Først korte utras, så frem og tilbake fem meter fra land.

Jeg så meg rundt etter et sted å få fisken på land, men så bare bratt ur ned mot vannet. «Nå skulle vi hatt håv», sa Anders, mens jeg desperat kikket meg rundt etter et sted å få opp fisken. Noen meter unna var det noen steiner å stå på helt nede ved vannet. Kanskje jeg kunne få fisken inn mellom steinene når den begynte å bli sliten.

Etter å ha kjempet med røya en stund begynte den å bli mer medgjørlig og lot seg lede inn mot land. Skjelvende gikk jeg ned der jeg tenke å få fisken i land, og ledet røya mot steinene. 2 meter. 1 meter. Nå.

Jeg tok stanga i en hånd, og styrte røya mellom noen steiner for å få tak på den. Venstre hånd fant frem til gjellene og jeg var klar for å gripe skikkelig tak i fisken.

Alt blir stille

En skarp smell fylte lufta. Røya gjorde et siste kast med hele kroppen, og sena smalt rett av. I en siste fortvilte reaksjon kløyp jeg til over fisken og fikk kroken inn i tommelen, før røya smatt mellom hendene på meg og gled ut i vannet.

Som en siste hilsen slo røya med sporen og skvettet vann på meg, før den rolig svømte vekk med en spesial i kobber og rødt glinsende som en gulltann i et hånlig flir.

Alt ble stille. Alle muskler i kroppen spente seg, og jeg kjente den kvalme følelsen av nederlag skylle gjennom kroppen. Det var som å tryne og knekke skia i det sprinten starter på femmila i jaktstart, eller å tape et parti sjakk. Følelsen som får en til å knuse hånda i en murvegg.

Det tok alle krefter jeg hadde å sette stanga forsiktig ned, i stedet for å knekke den i småbiter og kaste restene etter fisken. Jeg sank sammen på en stein.

Fem minutter og en røyk senere greide jeg å snakke. I ettervirkningene av adrenalinrusen bannet vi litt, jublet litt, og bannet litt til. For en fisk. For en opplevelse. Det gjorde nesten ikke noe at fisken ikke kom på land. Den var for stor for steikepanna uansett.

Det var noe av det råeste jeg har vært med på når det gjelder fiske. Det som var mest bittert var at fisken stakk av med kroken i munnviken.

Hvor stor var røya?

Det er som kjent fisken en mister som er den største. Og om en ikke skriver ned historien fortsetter den å vokse med årene. Så for å ikke overdrive sier jeg at den var ikke et gram under kiloen.

Anders knipset noen bilder mens kampen foregikk. Bildene er litt uklare, men ved å bruke sluken som referanse har jeg forsøkt å bearbeide den traumatiske opplevelsen, og finne ut hvor lang fisken var. Utrekningen gir alt fra 63 til 70 cm lengde. Et uklart bilde der fisken har alt bak til ryggfinnen over vannet viser en kjeft på 9 cm, hode på 15 cm og 29 cm fra snute til ryggfinnen starter.

Med god feilmargin og avslag for kjentfolk var fisken trolig et sted mellom 53 og 70 cm. Ikke et gram under kiloen…

Heldigvis var Anders til stede og kan bevitne at det ikke bare er en fiskeskrøne.