I det jeg kommer til slutten på veien kikker jeg ned på beina. Så kikker jeg på stien videre. Jeg kjenner suget. Suget etter å fortsette. Jeg kikker ned på beina en gang til. Så ser jeg på stien. Stien er tørr og jevn.

Skal jeg fortsette?

Jeg kikker opp på toppen. Det er ikke langt opp til toppen. 10-15 minutter for den som er i god form. Men det er bratt opp siste biten. Så bratt at noen har satt opp kjettinger å holde seg i opp de bratteste partiene.

Skal jeg fortsette?

Jeg kikker ned på beina en gang til. Jeg kjenner allerede en svak smerte der foten er operert. Det er bare to uker siden jeg fikk av gipsen. Jeg løfter blikket og følger stien mot toppen. Kjenner på følelsen det vil være å stå på kanten og kikke ut over storhavet.

Skal jeg fortsette?

Jeg kan jo prøve. Det er ingen skam å snu, heter det jo i fjellvettregelen. Jeg vet ikke om den gjelder for solrike dager i oktober, eller bare vinterstormer. Jeg vet også at om jeg bestemmer meg for å gå videre vil jeg ikke snu i tide. Jeg vil gå til jeg ikke kan gå mer, og så angre mens jeg hopper tilbake på et bein.

Skal jeg fortsette?

Jeg kjenner på følelsen av å stå oppe på toppen og kikke ut over storhavet. Det er lenge siden jeg har kjent den følelsen. Det er to og en halv måned siden jeg gikk av båten i synnervika, og visste at det var slutt på sesongen for i år. Snart har jeg overbevist meg selv. Jeg vil ikke vente lenger.

Jeg fortsetter.

Stien videre er jevn og tørr. Jeg blir mer optimistisk, selv om jeg kjenner det i foten. Snart blir det mer steinete og brattere. Det gå roveraskende lett oppover. Nesten som å gå i en trapp. Så lenge jeg passer på å redusere brattheten ved å finne flate steder å sette ned beina går det lett oppover.

Den første bakken går som en lek, og jeg kjenner hvordan pusten får opp farten og svetten begynner å komme på ryggen. Det blir til at jeg går på litt ekstra der det er flatt, for virkelig å bli andpusten. Det er godt å bli litt sliten på tur.

Snart er jeg oppe ved den siste bratte kneika. Litt skeptisk tar jeg tak i kjettingen, før jeg husker hvordan det er å klatre. Ved å bruke kjettingen til å taugå opp berget gjør jeg bakken flat for beina. Armene jobber og sandalen finner feste på små hyller og solid fjell.

Snart er jeg oppe og kan sette meg ned for en pause. Foran meg ligger en dagligdags utsikt. Likevel er den helt ny. Jeg blir sittende lenge og tenke. Dette er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør. Om ikke lenge er jeg klar for nye utfordringer. Lange turer, bratte toppturer, klatring. De store planene og drømmene får vente. I dag har jeg utfordret meg selv, og jeg kom meg til toppen.

Nedover blir det lengre. Men ved å fire meg baklengs ned kjettingen, og hoppe på et bein enkelte steder kommer jeg meg tilbake til start. Sliten. Fornøyd. Og med verkende fot. Det ble visst helt på grensen langt.

En helt dagligdags ettermiddagstur for de fleste.

I dag var det et mikroeventyr for meg.