På fredagskvelden var det en stor sol på værmeldingen, så jeg fikk lyst til å gå opp på en fjelltur neste dag. Jeg får som regel lyst til det når vinteren nærmer seg. Gå i motbakke for å gjøre beina klare for vinterens toppturer. Etter en kikk i turboka for Senja og Midt-Troms så jeg meg ut Segla på Senja.
Segla med sine 639 moh. er en passe bratt fjelltur som starter fra Fjordgård på Senja. Til tross for sin beskjedne høyde er utsikten fra toppen helt i verdensklasse, og fra toppen er det nesten fritt fall ned i fjorden.
Så det var med forhåpninger om frisk utsikt jeg parkerte bilen ved Fjordgård. Solen Yr meldte kvelden før glimret imidlertid med sitt fravær, og på de høyere toppene hadde fått et tynt slør av skyer. Jeg håpet likevel Segla skulle holde seg under skyene da jeg fulgte en godt brukt sti opp mot fjellet.
Oppe på ryggen møtte jeg noen turgåere på vei ned, og så et par lengre opp i fjellsiden. Etterhvert ble det litt brattere, og jeg tenkte at her måtte det være moro på ski når snøene er stabil. Akkurat passe bratt, og en romslig flanke å legge svingene ned. Fjellet ble notert ned på ToDo lista for mars/april.

Hele veien opp ante jeg stupet ned mot Mefjorden, men stien gikk i komfortabel avstand fra kanten. Beina fikk jobbe, og hendene jublet over å få hjelpe til der det var mulig å ta tak i steinblokkene på vei opp siden. Ikke før jeg var nesten på toppen kjente jeg suget fra høydeskrekken.
Like før toppen fikk jeg se at de to som var foran meg var oppe på toppen. En sprek frøken satt med beina dinglende over kanten, og tok bilde ned mot fjorden 639 meter under hælene. Jeg så at hun satt trygt, og det var ikke verre enn å sitte på kanten av trappa, men jeg visste at jeg ikke kom til å sitte der selv.
De to foran begynte på returen når jeg var oppe ved toppen, og jeg slo av et par ord før jeg satte meg ned for å roe pulsen. Selv om skyene hyllet inn toppen ante jeg stupet. Det er alltid slik. Det tar noen minutter før høydeskrekken roer seg, og jeg kan gå helt frem til kanten.



Med tåke på toppen nøyde jeg meg med litt drikke og en kort pause før jeg snudde og gikk ned.
På vei ned gikk det opp for meg for alvor at det bare er to uker igjen av leirskolesesongen. 2-3 uker, og så er det avspasering til våren. En vinter med blanke fjellsider og snart nye ski å tegne med.
Bare tanken på vinterens toppturer gjorde at beina boblet over av energi, og begynte å småløpe ned stien. Det kjentes nesten ikke ut som at jeg hadde vært på fjelltur da jeg satte meg i bilen etter en fjelltur som nesten var for kort.
Legg igjen en kommentar