Etter en uke med snø i fjellet er det igjen tilbake til u-normalen. Barmark og temperaturer opp mot 10 grader i Tromsfjellene. På slike dager er det ikke enkelt å være rypejeger.

Etter byturen og en hvildag sist helg var suget etter nye fjellturer på topp når leirskoleuka var over. Det fristet både å gå opp på en topp, og å ta en jakttur, så jeg tenkte ”Ja takk, begge deler”.

Med lett sekk på ryggen gikk det raskt å komme opp til rypeterreng. Optimismen var likevel ikke stor der jeg krysset frem og tilbake mot toppen på Dødesfjellet. Det skulle godt gjøres å komme inn på en rype i vinterdrakt når det ikke lå så mye som en snøflekk igjen av snøen fra tidligere i uka.

Støkkjakt blir til smygjakt

Det kom ikke som en overraskelse at de to første rypene jeg fikk øye på tok til vingene da jeg var på 50 meters avstand. To hvite ryper tok til vingene, og jeg fulgte de med øynene. Så snart rypene hadde landet gikk jeg sakte etter, mens jeg passet på å bruke terrenget som skjul.

10 minutter senere hadde jeg rypene foran meg, og vurderte avstanden. For langt hold til å være sikker på treff. Med rolige bevegelser forsøkte jeg å komme litt nærmere, men rypene satt for løst. På nytt fulgte jeg med på hvor de landet, og det hele gjentok seg en gang til. Det var umulig å komme på skuddhold.

Tredje gangen rypene lettet merket jeg meg hvor de landet, før jeg tok en 10 minutters pause. Denne gangen skulle de få muligheten til å roe seg, før jeg gjorde et nytt forsøk.

Etter en pause snek jeg meg mot stedet der rypene hadde forsvunnet. Denne gangen hadde jeg terrenget med meg, og kom litt nærmere før rypene begynte å bli urolige. Jeg satte meg på kne, og byttet til grovere ammunisjon i løpet med trangboring. Rypene satt fortsatt på bakken da jeg løftet halga og siktet på den til høyre.

Den ene rypa tok til vingene i det det smalt. Den andre ble liggende på stedet. En time, og mye smyging etter at jeg tok opp rypene første gangen kunne jeg pakke den ene ned i sekken.