Sist uke hadde vi besøk av årets siste gjeng med leirskoleelever på Haraldvollen leirskole, så da kunne vi innvilge oss 1 dag med «høstferie» før vi pakket sammen utstyret og avsluttet sesongen. Det ga muligheten for en siste fisketur og en jakttur på fjellet sammen med Cato.

Det har nesten blitt en tradisjon at Cato og jeg unner oss en dag med «høstferie» før vi pakker sammen for vinteren. Denne dagen bruker vi til en felles jakttur. Så før vi tok helg avtalte vi en tur på Rostafjellet på tirsdagen. Dermed kunne jeg benytte helgen til en siste fisketur før isen legger seg.

Siste tur med fiskestanga

På fjellet er det allerede is på de fleste vann, så fisketuren måtte gå til et av de mange skogtjønna i lavere strøk. Håpet var selvsagt å lure storfisken i skogstjønnet, og endelig nå målet om fisk på over to kilo.

Allerede da jeg kom frem til det første vannet steg håpet. Et par røyer svømte en halv meter fra land. En kilosfisk, og en litt mindre. Jeg oppdaget røyene litt for seint, så de så meg samtidig som jeg så de, og stakk av ut på dypet.

Etter mange kast i flere små dammer og vann begynte det å bli mørkt da jeg så en fisk vake mens jeg gikk tilbake til bilen. Med et velplassert kast landet sluken like utenfor vaket og jeg startet sveivingen. Det tok ikke mange sekundene før en ørret tok sluken og snart lå en sprellende ørret på 3-400 gram på land.

På jakt etter fjellrypa

Etter et par soloturer med halga i helga hentet jeg Cato på tirsdagen og vi kjørte til Rostadalen for en liten jakttur på Rostafjellet. Forholdene var fine, selv om noen dager med mildvær gjorde at vi måtte gå noen timer før vi hadde håp om å finne den vinterhvite rypa.

Oppe ved snøgrensen gikk vi hver vår vei. Ikke lenge etter hørte jeg et skudd i retning Cato, men så ikke noe selv. Etter en times tid satte jeg meg ned for en liten matbit. Da kunne jeg høre noe skarring i fjellsiden over meg, og var rask til å pakke vekk kjeksen.

Jeg hadde knapt fått sekken på ryggen før jeg så 6-7 ryper komme flygende og sette seg i fjellsiden 100 meter høyere oppe i den bratte ura. Pulsen steg kraftig mens jeg prøvde å kravle så stille jeg kunne opp gjennom løs steinur. 10 meter om gangen før jeg forsikret meg om at fuglene fremdeles satt i ro.

På 40-50 meters avstand så jeg tydelig en rype som begynte å bli litt urolig, og en annen som fløy lenger opp. Jeg gikk 3 meter om gangen og kom stadig nærmere. Rypa flakset litt, fløy en meter høyere opp og viste tydelig at den hadde sett meg. På 30 meter fikk den nok, og fikk følge med 10-15 andre ryper når den tok til vingene. De 6-7 jeg så først hadde tydeligvis slått seg ned sammen med en annen flokk. Jeg gikk opp til stedet de lettet fra, men det så ikke ut til at de satt igjen noen.

Etter noen timer møtte jeg Cato igjen for en kaffekopp. Cato hadde fått med seg en rype i sekken, så vi slapp å gå helt tomhendt ned fra fjellet.

Sørover til Heimfjella

Fiskesesongen i Indre-Troms er over for i år, så det er vel bare å innse at jeg ikke greide å lure en ørret eller røye på over 2 kilo opp fra et fjellvann i år. Det har blitt mange kilosfisker. Årets største ørret var på 1,4 og vekten på den største røya stoppet på 1,47 kilo. Så selv om den skikkelig store fisken har uteblitt har sesongen vært god, og så slipper jeg å finne på et nytt mål til neste år. For da skal storfisken endelig lures.

Nå er bilen pakket og det er tid for å gjøre som fuglene og trekke mot sør for vinteren. Sørover til Heimfjella. Romsdalsfjella. Nå gleder jeg meg til noen fine høstturer på Nord-Vestlandet.