Med litt tid før vi skulle på avslutningslunsj på Haraldvollen foreslo Cato at vi skulle starte dagen med en liten jakttur. Omfordelt arbeidstid, som vi kalte det i forsvaret. Som kjentmann tok Cato en telefon for å høre om vi kunne kjøre opp i Blåtind skytefelt. Det kunne vi, og i det dagen var i ferd med å starte var vi på vei.

Snøen lå dypt øverst i skytefeltet. Så dyp at vi måtte gi opp å kjøre helt til toppen, og starte i stedet i ankeldyp løssnø det første stykket. Etter hvert som vi kom litt høyere hadde vinden jobbet mer med snøen, så det ble lettere å gå.

Det viste seg snart at Cato var en mer ivrig jeger en meg. Mens Cato gikk med sansene i helspenn, ble jeg gående og kikke lengselsfullt opp på hvite fjellsider. Jeg så for meg heftige linjer ned fra Mårtind, melkesyre i låra, snøsprut i ansiktet. Jeg fikk ikke med meg hvor fuglen ble av da Cato gikk opp en stegg på 50 meter.

Etter en alt for kort tur måtte vi avslutte om vi skulle rekke lunsj. På vei tilbake til Haraldvollen visste jeg at det var siste jakttur for i år. Synet av bratte, hvite fjellsider badet i sol hadde brent seg fast på netthinnen.

Jeg kjente det i hvert fiber av kroppen at vinterutstyret står på Nord-Vestlandet. En rastløs følelse av å være 1348 kilometer fra skiene. Nå pakkes sekken og det er tid for sesong 21 med toppturer.