I høst ble det ikke en felles jakttur med Cato. Det måtte vi gjøre noe med før det var for sent. Så på nest siste dag av rypejakta i Troms fylte vi termosen og børste støv av hagla.

Da vi avtalte turen var vi skjønt enige om at det var lufteturen på fjellet som var det viktigste. Selvsagt håpet vi på å se noen ryper, men om det ble fangst eller ikke var ikke så nøye. Det var i det minste det vi sa.

Allerede i første bakken virket det som jaktinstinktet var sterkere enn vi visste. Rett ut fra start steg pulsen faretruende raskt, så vi gjorde vårt beste for å holde igjen på tempoet. Først når vi kom opp i sola og kjente varmen roet tempoet seg til snakkefart, og vi var raske til å finne en barflekk for en liten pause.

Sittende på en barflekk i sola planla vi hvor vi skulle gå. Omtrent oppe ved småbjørkene før snaufjellet ville nok rypa sitte. I det minste var det et fint lag med nysnø, så spor burde vi finne.

Rypespor og jaktmodus

I det vi nærmet oss tregrensen begynte vi å se mye spor etter rypa. Et spor skilte seg ut som helt ferskt, og uten at et ord ble sagt fulgte jeg sporet. Det var tydelig at hodet slo over på jaktmodus. Og lite er mer spennende enn å følge et spor.

Sporet endte med noen merker etter vingene i det rypa hadde lettet utenfor syne. Snøen begynte også å bli så hard at det ikke lenger var hensiktsmessig med ski på beina. Jeg satte det opp mot en stor stein for å være sikker på å finne de igjen.

Mens jeg tok av skiene kom Cato opp til der jeg stod. Han hadde fulgt en litt lavere rute opp, og kunne fortelle om to kull som hadde fløyet opp utenfor skuddhold.

Vi ble enige om å gå hver vår vei rundt en liten topp, og så møtes ved skiene litt seinere.

Videre gikk vi på flere spor. Men å lure oss på skuddhold der vi snek oss frem på en blanding av knirkende snø og knasprende skare var umulig. Rypa var fløyet lenge før vi fikk se den.

Omsider sa vi oss fornøyd med en lang dag ute i strålende vintersol. Nå var det tid for å ta av fellene, og se om vi kom oss ned fra fjellet uten nevneverdige tryninger. Bare for sikkerhetsskyld hadde jeg kameraet lett tilgjengelig der jeg kjørte etter Cato ned bakken…