Med sol på hvite fjelltopper var det ikke tvil om at lørdagsturen måtte bli på rypefjellet. En lang dag til fots i snøen på jakt etter godt kamuflert fjellrype.

Denne helga valgte jeg en tur opp fra Dividalen i håp om at det skulle sitte en tiur i skogen. Det gjorde det. Langt utenfor skuddhold fløy det opp en stor svart fugl, som elegant svevde over til neste fjell. Mer så jeg ikke av tiuren, så da jeg møtte snøen rett over skoggrensa byttet jeg til rypehagl og satte kursen mot den første fjelltoppen.

I starten var det bare flekker av gammelsnø med et tynt lag nysnø på toppen. Etterhvert gikk det over til snøflekker der det var mulig å gå over snøen uten å synke gjennom, nesten. For hvert tredje steg sank jeg gjennom. Det var bare å følge de mest avblåste partiene, og heller krysse over til de stedene det så ut til at rypa kunne gjemme seg.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk på de første sporene. Gamle spor fra før det la seg en cm med nysnø på toppen. Alt jeg så på tur over toppen, og ned på andre siden var gamle spor og 3 ferske liggegroper.

Alt ordner seg med en kaffepause

Det så ikke bra ut. Etter 800 høydemeter opp og 200 ned hadde jeg enda ikke sett fugl. Så jeg fant en avblåst stein og satte meg ned for en kaffekopp og noe å bite i. Det har ofte vist seg å være svært effektivt. Flere ganger har det fløyet opp rype bare noen meter etter at kaffepausen var over.

Mens jeg satt der og så ut over islagte vann kom det plutselig tre ryper flygende like nedenfor meg. Jeg hadde tydeligvis vært for høyt oppe i forhold til hvor rypa satt, men nå hadde de avslørt seg selv. Pausen ble raskt avsluttet og kursen satt i retning den nærmeste rypa.

Det tok ikke lang tid før jeg fant den igjen. Men den så meg først. På 50 meter lettet den og satte seg i en side det var for bratt å gå i snøen. Det var bare å snu.

Sporet videre ble tråkket langs et lite platå. Nesten som ei litt brei hylle i fjellsiden. Ikke lenge etter så jeg en rype strekke seg opp for å se hva som kom gående. Rolig løftet jeg hagla og gikk noen meter til siden for å få et godt skudd.

I det skuddet gikk så jeg rypa falle, og rundt 10 andre ta til vingene. Raskt ladet jeg på ny og gikk frem for å plukke opp rypa. I iveren etter å knipse et bilde, og legge rypa i sekken glemte jeg å se om det satt noen igjen, så mens jeg bøyde meg ned fløy det opp 5 ryper bak ryggen min.

Sekken kom raskt på ryggen igjen, og jeg gikk for å se om jeg fant igjen flokken. Men ikke alle hadde tatt til vingene, så etter 10 meter dukket det opp 2 nye ryper. Den ene gikk i bakken. 2 skudd, 2 ryper. Det fikk være nok fra en flokk.

Vaktposten som røpte flokken

Noen timer senere hadde jeg rundet foten av fjellet og tatt opp flere enslige ryper. Alle fløy opp langt utenfor skuddhold. Nå kom det også mørke skyer snikende. Det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot dalen og hute seg ned før sikten forsvant.

Plutselig fikk jeg høre en rype som rapte et sted i nærheten av en bekk. Det var muligens vaktposten som slo alarm. Så hørte jeg en til. Jeg prøvde å lokalisere fuglene etter lyden, og fikk til slutt øye på to enslige ryper som hoppet over bekken.

Fuglene var nesten hundre meter unna, så jeg forsøkte å snike meg sakte på skuddhold. Steg for steg med rolige skritt, siden det ikke var noe å gjemme seg bak. På 50 meter så jeg bevegelse på andre siden av bekken. Så mer bevegelse. Plutselig så det ut til at hele området var på vandring.

Foran meg løp en stor flokk med ryper, tydelig klar over at jeg var der og absolutt ikke interessert i at jeg skulle komme nærmere. Ikke var det noe å gjemme seg bak heller. Det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg ned på huk og håpe de roet seg.

Det gjorde de ikke. 20-30 ryper tok til vingene og svingte rundt en kant og var borte. Men med dagens første møte med en rypeflokk i minne gikk jeg bort for å sjekke om det satt noen igjen. Det gjorde det. En enslig rype som falt for dagens tredje skudd.

Og for virkelig å gjøre reprise på episoden tidligere på dagen, kom det plutselig et kull på 5 ryper flygende over meg mens jeg bøyde meg ned for å plukke opp fuglen. De stakk opp i høyden, og med tre fugler på tre skudd sa jeg meg fornøyd med dagen. Nå gjaldt det å komme seg ned før snøværet ble enda tettere.