Når du kjører 1300 kilometer sørover i slutten av oktober ser du virkelig at Norge er et langt land. Fra nysnø på fjellet, nattefrost og nordlys i Troms til milde dager og høstfarger på Nord-Vestlandet.

Før jeg kunne kjøre fra Bardufoss måtte jeg skrape is av bilen etter en skyfri frostnatt. Temperaturen var langt under frysepunktet og sola skinte over snøkledde fjelltopper. Et par timer senere passerte jeg Narvik, og trærne begynte gradvis å få tilbake glissent høstløv. Eter en natt i Mosjøen ble høstfargene tydeligere, og langs Snåsavannet stod trærne gule og pyntet opp i åssidene. Da jeg endelig kunne parkere bilen i Fræna etter 1300 kilometer var det som å ha reist en måned tilbake i tid. Tilbake til høsten.

Vakende sjøørret

Med antydninger til sittesår og en stiv kropp etter den lange kjøreturen måtte jeg selvsagt ut for å bevege meg litt. Etter å ha lett frem fiskestanga gikk turen over kommunegrensa for å se om sjøørreten var i bitehumør.

På Eide var det sporadiske vak, men etter en time hadde jeg ikke kjent et eneste napp i sluken. Ørreten var tydeligvis ikke i bitehumør, så jeg bestemte meg for å gå en liten tur på fjellet og pakket sammen.

Bjørndalen

Primusen og kaffe lå i sekken, så for å gå ut litt stivhet av kroppen gikk jeg opp til Bjørndalsvatnet. Der lå vannet speilblankt, bare brutt av noen sporadiske vak. Jeg prøvde noen kast, men da fisken ikke ville bite fikk jeg fort lyst på en kaffekopp.

Mens jeg satt med kaffekoppen i hånda så jeg over dalen mot Sandnestindane. En rekke med fjelltopper langs en lang og skarp egg. Romsdalseggens lillebror som jeg liker å kalle den. Jeg tror jeg vet hvor neste tur skal gå.