Hele dagen måtte jeg kjempe mot lysten til å dra på skitur. Vårsol, nysnø, gamle minner. Jeg greide det hele formiddagen, mens jeg gikk frem og tilbake mellom verandaen og utstyrsboden. Så snart jeg så nysnøen og kjente solvarmen dukket suget opp. På vei til boden konstruerte jeg den ene unnskyldningen etter den andre.
- Det er for tidlig.
- Hva om du får et glipptak?
- Skoene er for trange.
- Det er best å vente til neste vinter.
Etter et kaffebesøk hos Geir Ove, stod jeg plutselig på kjøkkenet med skisko på beina. Jeg bare måtte prøve om de passet. Om det var behagelig. Om de var store nok. Etter en halvtime greide jeg å ta av skoene og gjemte de i kottet.
Men beina verket ikke. Det hadde gått greit å ha på skoene en halv time. Jeg prøvde å riste av meg tanken, og forsøkte å overbevise meg selv om at det var for tidlig å dra på skitur enda. Kanskje, om snøen fortsatt lå i høyden i begynnelsen av mai, kunne jeg prøve en skitur.
«Nei, Jan Erik, du får ikke lov å ta en skitur!». Sa jeg høyt til meg selv.
Det holdt helt til klokka var fem. Da lå skiene i bilen og jeg var på vei til Skaret. Bare en liten tur. Bare noen minutter. Bare inn til setra. Kanskje et lite bål. En kopp kaffe. Med feller på slik at jeg ikke skulle få glipptak.
En kan vel trygt si at du kom litt sent i gang med årets sesong, men med gyldig grunn i meldeboken 🙂
Det er noe helt spesielt med sine egne skispor. Særlig å snu seg å se på dem. Av en eller annen grunn synes jeg det er helt annerledes og mye finere enn å være på tur hjem i sine egne spor, men det er kan hende fordi turen da snart er over.
Likte både komposisjon og billedtekst godt!
🙂