Etter en stopp på Kvikne for litt påfyll i kaffekoppen steg forventningene i takt med at termometeret sank. Et fint lag med nysnø dekte greiene på furua, og sola skinte. Det så ut til å bli en perfekt fullmånekveld når jeg kom frem til Synnervika.

Like lovende var imidlertid ikke ryggen. Ene prolapsen klemte mot en nerve, slik at jeg dovnet bort i høyrefoten. Etter noen mil måtte jeg stoppe og gå en tur, for å myke opp litt. Det ble flere rusleturer før jeg kom frem til Synnervika.

Siste milene inn til Synnervika var fullmånen på vei opp i øst, mens dagslyset forsvant i vest. Samtidig strålte smertene ned i høyrefoten. Jeg burde absolutt ikke prøve å dra pulken, men samtidig gledet jeg meg til å gå i måneskinnet inn til Grådalsbua.

Inne ved Synnervika skiftet jeg til turklær og ruslet frem og tilbake utenfor bilen. Skulle jeg begynne å gå. Forholdene var perfekte. Fullmåne. 10-15 cm nysnø over fast snø. 20 minusgrader rev i nesen, og jeg kriblet etter å fyre opp i ovnen på Grådalsbua. Samtidig visste jeg at det skulle bare et glipptak til før ryggen gjorde meg ute av stand til å dra pulken.

Å avbryte en tur er aldri lett. Særlig ikke når forholdene er perfekte. Det tok en god halvtime før jeg bestemte meg. Det gikk ikke å dra pulk slik ryggen var. Sakte kjørte jeg tilbake mot Røros.

Tilbake til start

På vei mot vest begynte jeg allerede å tenke på neste tur. Selv om turen i Flensmarka måtte brytes, skal det bli en januartur med telt og bålkvelder. Jeg har tross alt utropt 2017 til teltlivets år. Jeg lar sekken stå ferdig pakket ny tur…

Først må jeg imidlertid få skikk på ryggen. Det vil normalt si ca. en uke med rolig aktivitet, før prolapsene roer seg igjen. Med snø på Nord-Vestlandet betyr det noen dager med korte skiturer (toppturer) og noen gåturer på kveldstid. Og så får jeg sette meg ned og lage en plan til uka, slik at det kan bli mulig med langtur over 2 uker til sommeren.