Jeg kan si med stor nøyaktighet hvor kamerastativet mitt er. Det henger på en furu som står 3-4 km fra Skaret skisenter i retning Gjengkleiva. Hvordan jeg greide å huske kameraet, uten å pakke ned kamerastativer er jeg imidlertid mindre sikker på.

Det nye året startet med andre ord med å legge til nye punkt på listen over ting som er glemt før, under eller etter tur. Der kan jeg samtidig legge til laderen til hodelykten, som jeg har lett etter en uke. Den fant jeg forresten i bilen, og ved siden av laderen lå en selfiestang jeg har lett etter en god stund.

Men tilbake til kamerastativet. Det henger altså på en furu en fin skitur innover fjellet fra Skaret. Ikke en hvilken som helst furu. Det er furu der jeg bandt fast topptuet til gapahuken en vinterdag for 20 år siden. Like ved furu er det en stor stein det er godt å lene ryggen mot, og det var der jeg hadde pause på en av ukas skiturer.

Bortsett fra å se om jeg fant den gamle leirplassen var det eneste målet med den skituren, og de andre turene denne uka, å la føttene bli vant med skiskoene igjen. Det har blitt turer både på Syltesetra/Kvannfjellet og på Skaret.

Og turuka er ikke helt over enda. For i morgen blir det en bonustur på fjellskiene for å se om jeg finner igjen kamerastativet. Ja, om ikke snøen har forsvunnet over natta slik at jeg må gå på beina, for temperaturen kan langt fra kalles stabil om dagen. -7 på torsdagen, og 7 pluss på fredagen.

Uansett skal jeg sjekke en ekstra gang før jeg snur i morgen, slik at jeg ikke glemmer igjen kaffekjelen denne gangen…