Det eneste jeg var siker på da jeg kikket ut i dag og så sola skinne over hvite fjell var at jeg skulle på ski. Hvor var ikke så nøye, bare jeg fikk surre rundt litt på fjellskien. Uten hverken plan eller turmål pakket jeg sekken og puttet skia bak i bilen. Jeg fikk kjøre til Skaret, gå litt innover og se hvor jeg endte opp.

Fremme på Skaret snørte jeg skia og satte kursen mot Malmesetra. Så snart jeg hadde krysset broen tok jeg til venstre. Snøen utenfor løypa fristet mer enn isete spor. Med feller på gikk jeg oppover lia. Men hvor skulle jeg gå? Jeg gikk mot en furuklynge. Så mot neste, opp en skråning, ned en skrent, sikksakk mellom noen bekkefar, gjennom en treklynge.

Slik fortsatte jeg å surre rundt uten mål og mening. Lystgåing. Helt til jeg fant en barflekk ved en furu, hvor jeg tok en kaffepause og spiste et par kjeks. Så snudde jeg skiene og surret rundt til jeg var tilbake på parkeringen noen timer senere.

Av og til er det ikke så nøye hvor en er på tur, så lenge en er på tur.