Etter et passe dypt snøfall de siste to dagene måtte søndagsturen bli en topptur. Igjen falt valget på Kvittinden, som mål for dagens snukaffe.

På lørdagskvelden fulgte jeg værmeldingen med et øye, mens jeg kikket ut på snøværet. Ute lavet det ned med tunge snøfiller, og på værmeldingen så det ut til å bli brukbart vær på søndagen. Jeg var klar for topptur, og sekken ble pakket tidlig på kvelden.

På søndagsmorgen var jeg ikke like klar for tur. Kroppen var stiv, og beina kjentes ut som grove tømmerstokker. Termosen ble likevel fylt opp med kaffe, mens Marit Bjørgen gikk fra alle konkurrenter på 3 mila i kollen.

Omsider fikk jeg med meg sakene og kjørte i retning Kvittinden. En lett topptur måtte det bli, selv om kroppen ikke var motivert for de store kraftanstrengelsene. Jeg fikk heller gjøre som jeg pleier å si til de leirskoleelevene som henger etter på fjellturen: ” Vi har ikke hastverk, så det er bare å sette en fot foran den andre og gå i eget tempo. Så er vi plutselig oppe.”

Så jeg startet på turen. Satte en ski foran den andre, og gikk sakte opp gjennom skogen. Og som så ofte før ble det lettere og lettere etterhvert som jeg kom opp i høyden. Bare litt manglende kraft i ene foten (sikkert en av prolapsene som har skylden) gjorde at det var tyngre å gå med høyre ski øverst, enn med venstre ski øverst.

Heldigvis er det ikke behov for så mye bauting opp på Kvittinden, og når sola etterhvert begynte å bryte gjennom noe hull i skyene ble det rett så trivelig på tur.

Et par timer etter start var jeg oppe, og kunne slå opp en kopp med snukaffe. Fra toppen så jeg tunge skyer henge lenger sør og i indre strøk.

Kaffekoppen varer som regel ikke så lenge på en fjelltopp. En ting er kald trekk, en annen er utålmodigheten etter å kjøre ned. For etter snøfallet var føret nesten perfekt. Over tregrensen var det et mykt lag på 5-15 cm, og nede i skogen virket puddersnøen bunnløs. Selv med ski på 155 i tuppen sank jeg gjennom om farten ble for liten.

Det var bare å gi på og nyte skikjøringen.