De vordende fallskjermjegerne løp rundt i skogen, og klatret med stor innsats rundt i hinderløypen vi hadde arrangert. Denne sensommeren var Jimmy, Jim og jeg engasjert som troppsjefer for hver vår fallskjermjeger rekruttropp.

Utfordringene vi hadde planlagt var mange, og rekrutten stod på for å overbevise oss om at de hadde det som skulle til for å bli fallskjermjeger. Mange falt fra etter hvert som dagene gikk. Alt slitet, svetten, og gnagsårene inspirerte oss. Vi ville også ha det litt moro!

En fredag ventet vi på at lagene skulle komme frem til base området. Vi grillet et par brødskiver over bålet, og lurte på hva vi skulle gjøre til helgen. Rekruttene trengte litt hvile, og vi hadde to dager fri. Jeg hadde telt, Jimmy hadde propanbrenner og kart over Rondane, og Jim hadde aldri vært på en 2000 meters topp.

Etter noen timer i lett regnvær fant vi en fin leirplass ved foten av Vinjeronden. Vannet hadde en liten sandstrand, mosen myk og vannet krystallklart. Varme bein ble kjølt ned i vannkanten, før vi fornøyde med dagen slappet av et øyeblikk. Da slo Jimmy til med et lite kvad:

Vi sitter her på stranda
Med en røyk i handa
Jim har en pris under leppa
Nei, vi er slett ikke deppa
Regnet fra himmelen faller
Og, snart Hansens kokekar skramler

Vell… Hvem var det egentlig som skulle ha med kokekar? Etter at jeg hadde lett gjennom sekken, var det fremdeles ingenting som skramlet. Alt jeg fant var svartkjelen, så kaffekoppen var sikret. Det store spørsmålet var hvordan vi skulle få laget i stand finnbiffen og potetmosen vi hadde gledet oss til.

Med en fortid som oppklaringsmann, er det et par ting som ligger i blodet. Utallige survivalkurs og felt døgn lærer en å improvisere, og gjøre det beste ut av det en har med. Uansett. McGyver har sannsynligvis en fortid som oppklaringsmann.

Finnbiff med saus og tilbehør ble tilberedt i svartkjelen, mens en tallerken av metall ble brukt til potetmosen. Svartkjelen viste seg å være perfekt til formålet. Der var det helletut til sausen, og det trange lokket hindret Jim i å ta all maten. Men… hvor var bestikket? Vi endte med å spise på omgang. Heldigvis hadde alle med kopp, og kaffekoppen smakte akkurat slik den skal etter et velfortjent måltid på fjellet.

Etter maten var det tid for å henge opp vått tøy til tørk. Da var det jeg oppdaget at den lange underbuksen heller ikke var med. 10 minutters til forberedelser og pakking slo tilbake…

For å gjøre en lang historie kort: Det ble en humoristisk kveld, og stemningen steg betraktelig da desserten ble slått opp i koppen. Da gjorde det ikke noe at kokekar, bestikk og den lange underbuksen lå hjemme. Soveposen varmet like godt som innholdet i koppen.