Selv om jeg fortsatt ikke greier å ha på sko i mer en 10 minutter, er det vanskelig å holde seg i ro når det er sol ute. At det blåser sur nordavind og sluddbygene plutselig dukker opp fra bak fjellene hjelper lite. Jeg er rastløs.

Etter en tur til legen pakket jeg derfor med meg fiskestang og kamera, og stakk beina ned i mine etter hvert velbrukte sandaler. Siden det er uaktuelt med lange utflukter langs svaberg og steinete strender var valget enkelt: Atlanterhavsveien. Bare en kort kjøretur, og så 50 meter gåing fra parkeringsplassen.

Vel fremme ved parkeringsplassen ved den velkjente Storseisundbrua så jeg at det stod tre andre karer på fiskebrua. Jeg ruslet sakte forbi karene på broa og så ingen av dem hadde fått fisk. Noe annet hadde jeg heller ikke ventet.

Med sur nordavind er håpet om fisk lite på disse kanter. Jeg var uansett glad for å være ute i frisk luft. Bare kjenne iskald sjøluft fylle lungene. Slikt kan få frem roen og smilet hos selv en rastløs kar med ullsokker i sandalene.

Det ble en kort fisketur. Etter noen kast med stanga hadde jeg kjent fisk på kroken et par ganger, men det eneste som kom på land var litt tang. Greit nok. Jeg ble raskt mer opptatt av å studere endene som så ut til å ha mer fiskelykke. En kobbe dukket også opp her og der ute i strømmen for å trekke luft mellom fisketurene.

Mens jeg forsøkte å fotografere kobben som dukket under vann akkurat 1/100 dels sekund før jeg fikk trykket ned utløseren, la jeg merke til at ISO verdien stadig steg. Lyset forandret seg raskt fra strålende sol og blå himmel til en dunkel skumring. I horisonten forsvant fjellene raskt og jeg så sluddbygene komme i faretruende fart. Det var bare å pakke sammen og ta sekken på ryggen.

Så raskt som beina kunne bære meg, noe som sannsynligvis ikke var særlig imponerende, sjokket jeg tilbake til bilen. Noen minutter senere slo vindusviskerne takten til en countrysang på vei hjem.