I går var endelig dagen kommet for å ta turen til ortopeden, og få utredet høyrefoten som har vært vanskelig siden påske. Etter ti minutter hos ortopeden hadde jeg fått tre dårlige og to gode nyheter.

På forhånd mistenkte jeg at det var snakk om Mortons metatarsalgi, og i verste fall ville bli aktuelt med en liten operasjon. På mitt vanlige optimistiske vis, håpet jeg imidlertid på at tilpassede såler og sko kunne hjelpe på problemene. Svaret ortopeden ga meg var verre en jeg hadde fryktet.

Jeg mener, hva gjør man når en går ut fra ortopeden med beskjed om at om en måned er det frem med krykkene og slutt på å gå?

Dårlig nyhet nummer 1

Ortopeden tok en rask kikk på henvisningen, før han løftet opp høyrefoten og klemte ned mellom området der tå 2 og 3 starter.

«DU har vondt her?», sa han.
«Litt ømt akkurat over beina», svarte jeg.
«Nei, du har smerter her, mellom beina», fortsatte han, og klemte litt på utsiden av foten.

Ortopeden brukte knepet jeg selv brukte når jeg sjekket skader som skipatrulje. Ved å se på øyne og ansikt, får du et umiddelbart og mer tydelig svar en om pasienten selv skal si om det er smerter. Det var unødvendig å si noe, for å si det slik.

Ortopeden kunne fortelle meg at det var snakk om en godartet svulst på nerven, som må opereres vekk. En ganske enkel operasjon, fortalte han videre, som vil resultere i at jeg mister følelsen i tå nummer to og tre. Fint, så kommer de ikke til å plage meg mer…

Dårlig nyhet nummer 2

Etter å ha forklart om den første, lille operasjonen, kikket ortopeden videre på kulen/feilstillingen på utsiden av lilletåleddet. Dette er muligens årsaken til problemene i utgangspunktet, og noe jeg var hos legen med allerede for to år siden. Den gang sa fastlegen at det ikke kunne gjøres noe med kulen.

Ortopeden kunne med en gang slå fast at det var behov for enda en operasjon for å rette opp foten, og gjøre den «litt smalere». For å se positivt på det, så satser jeg på at dette vil gjøre det enklere å finne sko som passer.

Dårlig nyhet nummer 3

Til tross for at det bare er 2-3 cm mellom de to stedene jeg trenger en operasjon, kan de ikke gjøres samtidig. Først må jeg operere vekk svulsten på nerven, og så vente 2 uker før det er ny tur under kniven.

For virkelig å gi meg en god pause fra turlivet, må jeg gå med gips i seks uker etter den andre operasjonen. Totalt blir det to måneder med beina høyt (og forsiktig belastning), før det er tid for opptrening.

God nyhet nummer 1

For to uker siden ble jeg lei av å stå i kø hos det offentlige helsevesenet, og byttet til Medi 3. Det innebærer at ting skjer ganske raskt. Allerede 8. august fikk jeg time for den første operasjonen. Dermed kan jeg håpe på å få av gipsen, og starte opptreningen en høstfarget oktoberdag, og forhåpentligvis komme sterkt tilbake når skisesongen nærmer seg.

Ortopeden kunne fortelle at med stor sannsynlighet vil ting ordne seg ganske raskt, og beina vil bli så god som nye. Eller, det vil si, så god de kan bli etter årevis med hard bruk og to operasjoner (for ikke å nevne en ankel som tidligere har vært innom verkstedet for å bli skrudd sammen, og leggen…).

God nyhet nummer 2

Med en måned å se frem til før 2-3 måneders pause fra turlivet, spurte jeg ortopeden om hvor mye jeg kunne belaste foten i sommer. Svaret var akkurat det jeg ville høre, samtidig som det gjorde meg litt skeptisk.

Han sa jeg kunne belaste beina så mye jeg ville, uten at det gjorde ting verre en det er nå. Men, det vil være begrenset hva jeg faktisk greier, før foten blir så øm at jeg ikke greier å gå på den, og må halte meg til nærmeste vei. Det jeg må passe på er å ikke kompensere for smertene, slik at fotbladet ble feilbelastet.

Så nå skal jeg bruke helgen til en eller to korte turer hjemme, og vurdere om jeg skal bruke to uker på langtur, eller satse på flere kortere turer den neste måneden.

Konklusjon

Det var ikke før på kvelden at realiteten sank inn: Dette betyr at jeg har en måned på beina, før det er frem med krykkene i to måneder uten mulighet for en skikkelig tur! Jeg kan allerede kjenne rastløsheten…

Først etter to måneder med krykker kan jeg forsiktig snøre på meg skoene, og begynne opptreningen en høstfarget oktoberdag. Når jeg igjen er tilbake på gamle høyder, er det slutt på barmarksesongen.

M.a.o. satser på at det blir drømmeforhold for skikjøring etter jul.