I starten av desember ga jeg meg selv turforbud for en liten uke. Foten verket, og Jeg måtte ta det rolig en god uke før jeg kunne gå noenlunde normalt. Ikke helt normalt, men med minimalt med halting.
Tunge tanker om at foten kanskje ikke ble bra snek seg inn i hodet. Tanker om at foten ikke lenger kunne brukes til lange turer. At det var tid for å pensjonere seg fra aktivt friluftsliv. Det er ikke lett når slike tanker sniker seg inn. Normalt er jeg optimistisk, men etter over et halvt år uten en skikkelig tur, tærer det på optimismen.
Jeg bestemte meg for en tur til ortoped med foten, og eventuelt få fikse et par såler slik at jeg kunne gå uten å halte og vri foten innover.
Etter å ha kikket på røntgenbildet, var det imidlertid ikke behov for et par såler. Ortopeden kunne lett avkrefte at jeg hadde utviklet meg til en sytete pingle med lav smerteterskel. Det er rett og slett ubehagelig å gå på fjellet med et brudd i foten…
Ortopeden pekte på røntgenbildet, og forklarte at bruddet som var laget for å rette feilstillingen i lilletåleddet ikke hadde grodd sammen, men laget et «nytt ledd». Med andre ord har jeg de to siste månedene ruslet rundt med et brudd i foten. Ikke rart det har vært ubehagelig å gå ned igjen fra fjellet.
Et sted i bakhodet lurte jeg på hvorfor han ikke hadde sett dette på kontrollbildet da jeg tok av gipsen for to-tre måneder siden. Jeg var imidlertid mer opptatt av å raskt få time for ny operasjon, så jeg noterte meg å heller sørge for å få se bildene selv neste gang.
Så nå har jeg fått tilbake et snev av optimisme, og håp om at karrieren ikke er definitivt over. På nyåret blir det ny tur under kniven, og ny runde med foten i gips.
Optimistiske turdrømmer
Nå gjenstår bare å motivere meg for to nye måneder på sofaen, mens andre er ute på ski. Kanskje jeg til og med finner frem noen gamle turdagbøker og resirkulerer noen perler her på Tursiden. Gjøre som NRK, og kjøre gamle turminner i reprise.
Om alt går slik jeg drømmer om nå, kan jeg stå der med et glis fra øre til øre og skisko to nummer for store på beina til påske.
Deretter gleder jeg meg til stadig lengre turer ut over våren, og kanskje en ekte langtur til sommeren.
Jeg har også en vag intensjon om å lære meg fotografering i 2013. Da er bloggen et selvsagt redskap for å lære mer.
Godt nytt turår!
Leit å høre at foten ennå ikke er bra. Krysser fingrene for at 2013 blir et godt turår for deg, Jan Erik!
Tursiden skal bli et godt turår!
Fordelen er jo at det blir som å oppdage friluftslivet på nytt. Ingenting er som nybegynnerglede 🙂
Så godt at du fann ut grunnen til smerten og får gjordt noke med det 🙂 for når man veit årsaken og veit man blir bra, det er da man ser framover! Får håpe 2013 blir et godt turår. Koselig blogg forresten 🙂
Trude
Takk for det Trude.
Gode turønsker tild eg og lillemann i 2013 🙂
Bra blogg dette her Jan Erik,oppdaget siden din Igår etter litt surfing på internettet,leter etter dette årets fisketuropplevelser på hardangervidda dette året.Nå har vi vært der oppe mange ganger men i år trakter jeg etter nye uutforskede områder der oppe og er vel ikke til å legge under en stol at det er fiske som står i fokus,så om du eller andre har tips så takker og bukker jeg for imputs.Har ligget og kikket litt på området rundt litlos,nordenfor og vestenfor dette området,noen tips?
Hyggelig at du har funnet veien innom Kenneth!
Jeg liker å ha med meg fiskestanga på turer, men er ingen utpreget sportsfisker, så er ingen ekspert på alle fiskemulighetene på Hardangervidda. Men noen har jeg da.
Når jeg tar turen til Hardangervidda pleier jeg å ta utgangspunkt i Tinnhølen og finne frem fiskestanga ved Hellehalsen og så rusle sørover. Hovedårsaken til dette er rett og slett at jeg kommer nordfra, og da er Tinnhølen et enkelt sted å starte. VOg så er det enklere med tanke på å fiskekort. På vestvidda får du fiskekort som dekker fire allmenninger (Jeg kjøper på Trondsbu), mens østvidda ofte krever en stabel med fiskekort.
Min mest uforglemmelige fiskeopplevelse hadde jeg i Snero (mellom Hellehalsen og Tinnhølen) tidlig i juni for noen år siden. Området mellom Sandhaug og Litlos byr også på mange spennende muligheter og flotte turopplevelser. Gjerne med en tur opp på Hårteigen for litt oversikt.
Generelt så er erfaringen også at det er lite folk å treffe på Hardangervidda, om du går 500 meter vekk fra T-stiene.