For første gang på to måneder spiste jeg frokost med tur i tankene. Plutselig kunne jeg høre meg selv snakke høyt:
I dag skal jeg på tur!
Jeg hadde drømt om dette siden august, og nå var endelig dagen kommet. Dagen for å pakke sekken, finne et enkelt turmål, og starte opptreningen av foten. Et mål. En hensikt med dagen. En grunn til å stå opp og ikke vite hva en kommer til å oppleve denne dagen.
Litt ambisiøst bestemte jeg meg for å ta turen langs Elnestangen natursti. Selv om jeg fryktet at turen skulle bli lang, visste jeg at det var noen benker underveis hvor jeg kunne legge beina høyt og ta lange pauser.
Så snart sekken var pakket med kamera, matpakke og en notatbok, slik at jeg hadde noe å gjøre i pausene, tok jeg på meg sandalene og la i vei.
Snart kunne jeg kjenne energinivået stige i takt med pulsslagene i foten. Alt dette forsvant imidlertid fort ut av tankene etter hvert som den friske lufta passerte gjennom hodet. I stedet kjente jeg lukten av fuktig skogbunn, sjøbrisen og tang i fjæresteinene. Jeg hørte skvulpet av bølgene, og måkeskrik (eller var det dur fra fabrikken over fjorden eller en bil? Jeg ble muligens revet litt med av naturklisjeene her… beklager).
På tur tilbake dukket den ene ideen etter den andre opp. Motivasjonen for å gå på tur, ta bilder av å gå på tur, snakke om å gå på tur og skrive om å gå på tur kom tilbake som om den bare hadde hatt en velfortjent ferie. Jeg fikk rett og slett lyst til å gjøre et gjenopplivingsforsøk på bloggen.
Tilbake i bilen passet jeg på å svinge innom butikken, så nå er det tid for å plassere beina i en balje med grønnsåpevann og nyte et par kalde fredagspils.
Jakten på turgleden fortsetter!
Gratulerer med å endelig kunne komme ut på tur igjen! Håper du får mange fine turer utover høsten.
Takk for det.
Kjenner jeg er rusten både fysisk og med å skrive, så det er godt å endelig komme i gang igjen. Blir nok noen uker eller måneder til beina fungerer med sko, men bare det å ha startet opptreningen er en herlig følelse. Energinivået gjennom taket.
Gleder meg til å lese flere turrapporter fra deg nå som foten begynner å virke igjen. Forstår veldig godt gleden over å være på tur igjen etter en periode med stillesitting. Er man først hekta på friluftslivet er man hekta for alltid og stillesitting er kun et nødvendig onde når kroppen ikke vil. Med ønske om mange flotte turer fremover 🙂
Hege