Endelig. Etter ti måneder med lavlandsliv er det tid for luftige utsyn.

Tidligere i uka var jeg til en siste kontroll av foten, og i dag var det endelig tid for å teste den skikkelig. For å gjøre det satte jeg kursen mot Høgheia.

I starten var det litt uvant å kunne legge vekt på forfoten. Men snart husket kroppen hvordan den sparker fra med begge beina. Stigningen gikk raskt unna, og det tok ikke lang tid før jeg kjente at nesten to måneder med daglig tur/trening har gitt resultater, selv om det har vært i lavlandet. For hver høydemeter steg humøret, og oppspart energi kunne få utløp.

En liten time senere var jeg på toppen, og kunne kjenne suget fra stupet.

Nye planer og mer spennende turer

Ting ser ut til å gå riktig vei, selv om det fortsatt er noen få begrensninger, som, for eksempel, å klatre i en stige.

På friluftsspråket vil det si at jeg kan gå lengre og brattere turer igjen, med litt innlagt klyving, så lenge skoene har stiv såle. Klatring og stisykling må dessverre vente litt til.

Nå er det bare å legge nye planer, og komme ut på litt mer spennede turer.