Svimmelhet, krykker, en nyoperert fot og rastløshet er en dårlig kombinasjon. Overskriften lyver derfor litt, selv om jeg allerede har ruslet flere meter uten krykker. Faktisk er jeg gledelig overasket over hvor få dager det tok før jeg var i stand til å gå på egne bein. Behovet for å kunne kjøre på butikken og handle kan ha vært en medvirkende årsak…

Allerede etter tre dager kunne jeg belaste foten forsiktig, og et par dager etter gikk det greit å humpe forsiktig mellom hagestolen og kaffetrakteren, så lenge forfoten ikke ble belastet. Enda et par dager senere, fikk jeg på meg sandaler, og kunne rusle forsiktig rundt på egne bein.

Dessverre har det ikke gått like fort å få hodet på plass igjen. En litt kjedelig bivirkning av første operasjon var at jeg ble svimmel og ukonsentrert etter noen dager. Dette varte i fem dager, og føltes som om jeg hadde gått glipp av festen og bare fått med meg århundrets bakrus.

Svimmelhet og bilkjøring er en dårlig kombinasjon, så det gikk en uke fra operasjonen til jeg igjen kunne sette meg bak rattet og gjenoppdage verden på egenhånd.

Selv korte turer er turer, så det har blitt noen runder i hagen for å plukke bær, eller bare inspisere hva som er igjen etter at fuglene har hatt fest i ripsbuskene. Etter noen minutter er det imidlertid godt å sette seg ned med beina høyt og nyte sola. Så lenge sola holder ut i den evige kampen mot kysttåka.

Og der, med beina høyt, har jeg planer om å sitte i to dager til, før det er ny runde under kniven på onsdag. Da er det alvor, og legen har lovet meg gips i seks uker.

Forhåpentligvis blir jeg ikke like svimmel og ukonsentrert denne gangen, slik at jeg endelig får oppdatert bloggen med alt jeg har lovet, og skrevet alle artikler jeg har planlagt å skrive.