Blodet pumper raskere gjennom kroppen. Skjelvende fingre fomler med å stramme skoene, feste skiene. Konsentrasjon.

Forsiktig glir jeg mot kanten, og så er alt linet opp. Gravitasjonen suger meg ned i henget. Jeg følger uten å nøle – overgir meg selv.

Nå starter dansen. Med forsiktige bevegelser finner jeg linjen. En jevn akselerasjon til den perfekte rytme. Ethvert molekyl av meg forsvinner, absorbert inn i bevegelsene, erstattet av en enhet av snø, kropp og bankende hjerte, omkranset av massive klipper.

Abstraksjonen tar over og omgivelsene forsvinner. Hoftene, hele kroppen finner rytmen. Skiene stryker jomfruelig snø. Raskere. Raskere. Fjellene river meg med, styrer bevegelsen.

En siste, hard sving, og jeg er nede. Skjelvende. Smilende. Ren glede.

Hvorfor jeg går på topptur? Beklager, jeg skjønner ikke spørsmålet.