Etter turen til Anjavatnet på sensommeren måtte jeg sette meg selv på en lavkilometerdiett. 5-6 mil på 1 litt over et døgn ble for mye for ryggen. Fjellskoene ble imidlertid ikke satt på hylla. Bevegelse er det som skal til for å holde en gammel ryggskade i sjakk, så dagstursekken har vært pakket for den (nesten) daglige turen i hele høst.

Her om dagen gjorde mor meg oppmerksom på at jeg hadde publisert lite i det siste. Grunnen er ganske enkel. Jeg er ikke begeistret for å skrive om den samme turen hver gang jeg tar med fiskestanga til skogstjernet for å prøve å lure storrøya som bor der, eller er en tur oppe i fjellet for å få litt utsikt til middagen. Det blir fort kjedelig. Men siden en jo skal høre på sin mor får jeg vel bare se til å komme med noen bilder og ord om høstens turer.

En gammel ryggskade

Først noen ord om en gammel ryggskade som av og til legger litt begrensninger på turlivet. Det startet på en fjelltur i Rondane i 2000. På vei ned fra Digerronden gled jeg ut på en snø-/isflekk, og endte nede i steinura 30-40 meter lenger ned. Heldigvis fikk jeg kommet meg over på ryggen med beina ned, slik at hælene og ræva traff først. Det endte med en forslått hæl og brukket halebein. De 10-15 kilometerne tilbake til bilen ble en lang tur med kort steglengde.

Etter turen viste det seg at korsryggen var komprimert, og i dag har jeg to prolapser og noen slitte skiver i korsryggen. Det er 15 år siden, så jeg er vel vant med at ryggen av og til har dårlige perioder. Heldigvis er den beste medisinen det jeg liker best: Å gå tur. Ubehagelig kan det imidlertid være, så jeg har alltid med smertestillende for et par dager skulle det bli nødvendig for å komme meg ned fra fjellet.

Nå skal jeg passe meg for å virke sytete. En blir vant med det meste. På de 15 årene som har gått siden skaden har jeg utdannet meg innen friluftsliv, vært noen tusen dager på tur og jobber i dag med friluftsliv på Haraldvollen leirskole. Ortopeden sier også at jeg ikke gjør ryggen verre med å være på tur og bære en passe lett sekk. Så da er det bare å sette seg selv på en lavkilometerdiett når det er nødvendig, og nyte de gode dagene da alt føles lett.

Resten av innlegget blir bilder fra korte turer i høst.

Snart er vinteren her

Høstens leirskolesesong har flydd forbi med godt vær og drømmeforhold uke etter uke. På den ukentlige kanoturen ned Målselva har vi ofte kunne sitte i kortermene mens trærne har tatt på seg høstdrakta langs bredden.

Nå er det bare 3 uker igjen av sesongen, værmeldingen viser sludd og snø mot helga og vinteren nærmer seg med stormskritt. Det betyr at det snart er avspasering og tid for å drømme om vinteren. I år gjør jeg som vanlig, og slår følge med fuglene mot sør i slutten av oktober. Da er det tilbake til Heimfjella på Nord-Vestlandet.

Så langt har jeg ikke noen store planer for vinteren, bortsett fra litt rehabilitering/trening av rygg frem til jul, prepping av ski og forsøke å få så mange skidager som mulig i løpet av vinteren.