Ofte når jeg går på ski glemmer jeg hvor jeg er. Gjerne når jeg er på topptur, eller på fjellski på dager med flatt lys og lave skyer. På slike dager er det lett å komme inn i en rytme, og skiene kjennes lette på foten. Svusj svusj, og jeg er langt vekk i egne tanker.

Her om dagen var jeg på tur innover mot Brennskogtjønna. Tanken var å gå en liten tur, og så koke en kopp kaffe på en barflekk ved Brennskogtjønna. Det er alltid barflekker der tidlig på våren.

Været var helt ok, med lave skyer, god sikt og flatt lys. Mildvær og slusj så jeg gikk med feller på skiene. Jeg fulgte scooterløypa opp gjennom skogen, og det kjentes lettere og lettere å gå etter hvert som jeg gikk oppover bakkene. Det tok ikke lang tid før jeg var langt vekk i egne tanker.

Ikke før et par snøfiller landet i ansiktet kikket jeg meg forvirret rundt. Jeg var nesten oppe ved demningen til Dødesvatnet, og husket ikke en gang at jeg hadde passert Brennskogtjønna. Var det barflekker da jeg passerte? Jeg kunne ikke huske å ha sett meg rundt den siste timen eller så.

Dermed måtte jeg gå en time tilbake for å finne barflekken der jeg skulle ha kaffepause.