Som smugfluefisker er det mye jeg har lurt på. Som, for eksempel, hvordan ser backingen ut på et fluesnøre? I går, akkurat da midnattssola smøg seg over vannflata, fikk jeg svaret.

Helt siden jeg kjøpte et rimelig sett med en fluestang og snelle med snøre har jeg hatt mange spørsmål. Spørsmål som:

• Er det mulig å lære seg å kaste med flue ved å se på et par youtube videoer?
• Hvilken flue skal en knytte på fortommen?
• Hvordan er det å kjøre fisk på en lett #5 stang?
• Hvordan fungerer bremsen på en fluesnelle?
• Hvordan ser backing lina ut?
• Hvordan lander en fisk?
• Og er det i det hele tatt mulig å få fisk på fluestang?

Utstyrt med en lett #5 stang har jeg brukt noen timer nede ved fjorden i vinter for å lære meg å kaste ut snøret. Først har jeg sett en av mang instruksjonsvideoer på Youtube, og så har jeg stilt meg opp i vannkanten med fluestanga. Etter hvert har jeg greid å få ut nok snøre til å, teoretisk, plassere flua der fisken er.

Dermed oppstår det neste spørsmålet: Hvilken flue skal jeg velge? Ofte når jeg har truffet folk med fluestang har jeg slått av en liten prat, og fått mange gode tips. Både farger og navn har florert, og med unntak av Pattegrisen har jeg stort sett glemt navnene før jeg har kommet meg i butikken. Så jeg har plukket med meg Pattegrisen og noen andre rekelignende kreasjoner i ulike farger. Hvite, orange og ikke minst rosa.

Fisk har det imidlertid ikke blitt. I stedet har fluestanga fungert som en vindmaskin. Nesten uten unntak her det blåst opp mens jeg setter den sammen, slik at det har blitt et par kast og krøll på snøret, før den har blitt pakket sammen igjen. Da stilner selvsagt vinden…

I går derimot, da glimret vinden med sitt fravær. Snøret la seg pent på vannet, og fisken vaket langt langt utenfor kastelengden. Så etter en stund med kasting prøvde jeg med slukstanga og fikk 2-3 flotte sjøørreter på Atomsilda.

Endelig svar på spørsmålene

Så, akkurat da fjæra var på det laveste og midnattssola smøg seg over vannflaten skjedde det noe. Fisken kom nærmere land, og etter et par napp i flua var det fast fisk. En totalt ukjent situasjon. Skulle jeg sveive inn slakken? Mer rakk jeg ikke å tenke, før det ikke var en aktuell problemstilling.

Fisken sørget for å dra snøret gjennom fingrene mine, og slakken var borte på en brøkdel av et sekund. Med raskt stigende puls kunne jeg konstatere at bremsen virker knirkefritt, og snart fikk jeg også svar på hvordan backingen så ut. Litt tynnere, men omtrent samme farge som snøret. Jeg satte fingrene forsiktig på snella for å stoppe fisken før jeg fant ut hvor lang backingen var…

Mange utras senere kunne jeg endelig berge en sjøørret på 1,4 kilo opp på land. Min første sjøørret på fluestang.

Og da kan jeg vel ikke kalle meg selv for smugfluefisker lenger…