En grå og trist novemberdag skjedde det. Mens regnbygene pisket i takt med en verkende tann fristet det ikke å gå ut. De neste dagene ble jeg rammet av dørstokkmila.

Det startet med litt ubehag i en tann da jeg kom hjem etter en skitur. Jeg fikk ordnet med tannlegetime i uka etter. Det viste seg ganske snart at det var betennelse i en tann som ble fikset for et par år siden, og immunforsvaret mobiliserte. Så med lett feber og tannverk som kjentes helt ned i tærne ble det ikke så mye tur de neste dagene.

Så går det som det ofte går. Med en diett som bestod av antibiotika, smertestillende og mat med liten tyggemotstand sank energinivået. Jeg ble rammet av dørstokkmila, mens rastløsheten skrek etter frisk luft.

Nå skal jeg ikke svartmale for mye. Helt turfritt har det ikke vært de siste ukene. For selv om energinivået har gjort at det fristet lite med skiturer på fjellet har det blitt noen turer med fluestanga.

Med gråvær, regn og vind har det blitt noen korte turer mellom bygene. Forhåpningene om fisk nå i desember er ikke så store. Det er heller ikke så nøye. Målet med turene er den daglige dose med frisk luft, og så ligger det en liten tanke i bakhodet om å mestre fluefiske før neste sesong. Da skal både stor sjøørret og målselvlaksen lures på kroken…