I desember er det en kald fornøyelse å stå med fluestanga nede ved fjorden. Men roer vinden seg et øyeblikk gir det god trening med fluestanga. Om jeg får fisk eller ikke er ikke så viktig. Det er en helt annen grunn til at jeg står med neglesprett og kaster med fluestanga.

Været på Nord-Vestlandet har ikke vært det beste de siste dagene, eller ukene for den saks skyld. Gradestokken leker jojo, snøgrensa går opp og ned på fjellet og regnbygene kommer tett, gjerne med respektable vindkast og litt sludd innimellom. En helt normal desember med andre ord.

Under slike forhold er det greit å ha fluestanga liggende bak i bilen når en er ute på julehandel. Da kan en svinge ned til fjorden om det kommer en liten pause mellom regnbygene og vinden. Er det ikke skiføre, så er det jo mulighet for en sjøørret på kroken.

Om det blir fisk eller ikke betyr ikke noe. For mens jeg venter på skiføre har jeg tjuvstartet på neste års mål om å beherske fluefiske. Jeg skriver å beherske, ikke mestre. Å mestre fluefiske virker som en utopi for en amatør som meg. Å ha kontroll på kastingen og få flua til å lande der den skal er en ting. Det er bare trening. Men å vite hvilken flue en skal velge, fiske på den rette måten og være på rett sted til rett tid er en annen sak. Det tar lang tid å mestre.

Så jeg er fornøyd om jeg har flaks en gang i blant, og får en fisk på kroen mens jeg trener på kastingen med mitt billige fluefiskesett i klasse #5. Så får jeg heller bruke noen mørke, stormfull kvelder til å lese om fluevalg og alt det andre frem til våren.