Med mildvær denne uka tok det ikke lang tid før mandagens skiføre var historie. Dermed fant jeg like godt frem fluestanga, og tok meg noen turer ned til fjorden resten av uka.

Etter et par år som smugfluefisker har jeg som mål å lære fluefiske i år. Så for å få et lite forsprang passer det godt å benytte noen mildværsdager til å trene litt med den gamle fluestanga.

Etter å ha beskrevet mine noe hjelpeløse forsøk med fluestang tidligere her på bloggen, har jeg oppdaget at fluefiskere er trivelige og hjelpsomme folk som rundhåndet deler tips om fluer og teknikk. Til jul fikk jeg også en ny flueboks med både våt og tørrfluer, slik at nå gjelder det bare å få inn teknikken og ordne med utstyr før fiskesesongen starter.

Vel nede ved fjorden satte jeg sammen fluestanga, og fant frem en sjøørretflue. En Vaskebjørn som plutselig dukket opp i postkassa en junidag i fjor. En kompis av min bro hadde lest på bloggen at jeg av og til forsøkte meg med fluestang, og hadde sørget for at Knut (brodern) sendte to sjøørretfluer opp til Troms.

Av de to fluene i brevet er det Vaskebjørn som flere ganger har sørget for sjøørret på kroken, og begynner etterhvert å se ganske så pjuskete ut. Men fange fisk, det gjør den. Så når jeg først skulle øve litt med fluestanga, så puttet jeg flua i enden av fortommen og kastet ut.

Før det rakk å blåse opp (som det som regel gjør når jeg finner frem fluestanga), lot en liten sjøørret seg lure av flua. Ikke lenge etter begynte jeg å få inn kasteteknikken, samtidig som vinden hadde tatt seg opp. Så enda en gang måtte jeg til med slukstanga. Det endte ikke med fangst, men to fine ørreter fulgte etter møresilda helt inn til land.

Det ble tre slike turer denne uka. Alle tre dagene fikk jeg en liten sjøørret, og to av dagene var det større fisk (0,5-1 kg) som fulgte etter inn til land. Og alle dagene endte med at det blåste så mye at jeg måtte legge fra meg fluestanga og finne frem slukstanga.

Om 4 måneder og 2 uker er målet å lure en av de store sjøørretene i Troms på fluestanga.