Det skjer med ujevne mellomrom at jeg er trendy. Helt tilfeldig så klart. Det skjer bare de årene trenden tilfeldigvis er det samme som jeg alltid har gjort. Nå for tiden er topptur det mest trendy du kan gjøre på fjellet. Så nå er jeg også trendy.

Det er mye du kan tenkte på når du tråkker gjennom bunnløst pudder på vei opp en fjellside. Som hva som er trendy. Siden topptur har blitt særdeles populært de siste årene, er det sjeldent jeg har fått kjenne gleden over å tråkke mitt eget spor. Kjenne gleden sile nedover ryggen.

Det var som vanlig blitt litt ut på dagen før jeg startet på toppturen opp på Kvitfjellet. Helt bevisst selvsagt. Med bunnløs nysnø i skogen håpet jeg noen allerede hadde lagt sporet opp på fjellet. Det var det ikke, så jeg startet å tråkke.

Sakte og rolig tråkket jeg opp gjennom skogen. Passet på å legge et passe bratt spor. Et spor som ikke er brattere enn at man får utnyttet steglengden. Et spor som ligger godt til siden for nedkjøringen.

153-115-142

Skogen begynte å bli mer glissen da jeg ble passert av to med smale lette toppturski. Vi vekslet noen hyggelige ord, og litt misunnelig nevnte jeg at det gikk sakte gjennom skogen med tunge breie ski. ”Det skal bli godt med et par spor å følge”, sa jeg. ”Ja, spørst om det hjelper mye”, sa han og nikket mot skiene.

Det tok ikke mange sekunder før jeg begynte å henge etter. Med ski som har de klassiske målene 153-115-142, er det ikke ofte sporet er like bredt som skia. De to karene forsvant foran meg, og jeg ble gående i mine egne tanker.

Dagens trend er smale og lette ski. Smale karbonski som knapt veier over kiloen. Med ski og binding som veier rundt 3 kilo skal jeg innrømme at det frister med noe smalere og lettere. Særlig når jeg går oppover.

I desember var planen å kjøpe nye ski og bindinger. Jeg visste selvsagt allerede hva slags type ski jeg ville ha. Et par lette ski med midtbredde rundt 10 cm. Så jeg gikk innom et par butikker for å se på ski, og nesten unntak prøvde ekspeditøren å selge meg noe jeg ikke spurte etter, og absolutt ikke ville ha. Ski som knapt var breiere enn TUA Montent skia jeg brukte på midten av 90-tallet(!).

Tua Montent. Skia fortjener nesten en digresjon. En digresjon om da jeg gikk fra lave lærsko til høye Asolo Extreme. Ikke med plastspenne selvsagt. Nei det skulle tatt seg ut. Men en digresjon om Tua Montent ville fått godt voksne menn til å lurt seg ut i garasjen eller på loftet for å tørke støv, så jeg skal avslutte sidesporet nå.

Eneste stedet ekspeditøren skjønte hva jeg ville ha var Platou i Molde. Der ble jeg anbefalt et par Black Diamond Helio 105. Passe breie, og passe lette. Ski ble det imidlertid ikke da en betennelse i kjeven sørget for at det ble nye ski på tannlegen i stedet.

Vind i høyden

Litt oppe i høyden fikk vinden meg ut av egne tanker. Sporene etter de to karene begynte allerede å forsvinne. Da de to karene kom susende i mot meg med løssnøen sprutende begynte jeg allerede å glede meg til nedkjøringen.

På toppen blåste vinden friskt fra sør-vest. Det ble en kort stopp for å ta av fellene, før jeg pekte skituppene nedover.

Misunnelsen på de med smale lette ski var blåst bort med vinden. Jeg kunne se at de andre allerede var nede ved bilene. Jeg kunne sikkert brukt en halv time mindre på turen opp med andre ski. Uvesentlig. Toppen er bare et sted jeg tar en kopp snukaffe og tar av fellene.

Det er tre grunner til at jeg går toppturer. Å bli sliten på vei opp, nedkjøringen og sofanarkosen etterpå. Hvor lang tid det tar opp er uvesentlig, det gir bare mer tid til å glede seg før nedkjøringen.

Men neste vinter, da skal jeg ha nye ski og sko.