Etter fredagens skitur på Dødesfjellet falt jeg for fristelsen til å finne frem toppturskiene på søndagen også. Litt usikker på hvor jeg skulle prøve kikket jeg på webkameraet inne ved Altevatnet. Det var hvitt på parkeringsplassen, og dermed var det avgjort.

Inne ved Altevatnet viste det seg raskt at de 10 centimeterne med hvitt på parkeringsplassen stort sett var rim. Glitrende sprø rimflak som gikk i oppløsning så snart jeg la ned skiene. Jeg la likevel fellene under skiene, og tok retning mot Grønfjellet. Et slakt fjell som så litt mer lovende ut enn de andre i området, og med feller under skiene går det greit å gå over litt lyng og gress.

Jeg var kommet et godt stykke opp da det endelig begynte å bli tilstrekkelig såle til at jeg kunne kjøre på ski ned. Samtidig begynte det også å samle seg litt skyer oppe i høyden, så sikten ville bli så som så. Det gjorde ikke noe. Så tidlig i sesongen er jeg ikke kresen, og 200 høydemeter med flatt lys er bedre enn 0 høydemeter.

Jeg gikk til det begynte å flate ut på toppen. Da var jeg inne i skyene, og sikten kan best beskrives som ”white out”. Det gjorde ikke så mye, for så snart det begynte å gå nedover ville jeg komme under skyene.

Etter en kort pause i vinden på toppen tok jeg av fellene, og fulgte mitt eget spor ned. Noen forsiktige svinger senere var jeg nede der lyng og gress stakk opp over det tynne snølaget. Lett på foten passet jeg på å holde skiene flat i svingene, og kjørte så lang jeg kunne før det var å ta beina fatt den siste biten ned til bilen.

Det ble med 400 høydemeter opp, og 200 med skikjøring ned. Likevel ble konklusjonen etter turen at det er best å vente på litt mer snø før jeg tar skiene under beina igjen.