I dag skal jeg ikke fiske. I dag skal jeg ikke fiske. Det var det jeg sa til meg selv da jeg gikk fra jobb på onsdag. Det hadde blitt mange turer med fiskestanga i det siste, og jeg burde vaske kopper. En time senere stod jeg selvsagt med fiskestanga i hånda. Igjen.

Det har blitt mange turer etter sjøørreten de siste ukene. Slik er det hvert år når stor sjøørret er bitevillig. En rask matbit etter jobb, og så står jeg nede ved fjorden. Neste morgen kjenner jeg at «jammen hadde det vært godt med en fridag», så jeg lover å ikke dra på tur den kvelden.

Men å ta fri er ikke så lett når fiskefeberen har tatt overhånd. Et par minutter etter at jeg setter meg i sofaen slår rastløsheten inn, og før jeg får tenkt meg om står jeg nede ved fjorden. Slik var det også denne onsdagen.

Turen gikk til en av godplassene. Sluken ble kastet ut i motvinden, og ikke lenge etter hugg det til i snøret. Et grovt rykk i stanga, som fikk pulsen til å skyte i været.

Snellebremsen begynte å synge, i det en sjøørret startet på det første utraset. Så ett til. Etterhvert fikk jeg manøvrert fisken i håven. En blank og passe feit sjøørret på 2 kilo. Det passet bra, for Cato hadde bestilt en sjøørret på 2 kilo.

To kast senere var neste fisk på. Etter noen minutter viste det seg at denne var i 2 kilos klassen. 1,9 for å være nøyaktig. Det samme gjentok seg på omtrent annethvert kast.

Det var tid for å vise måtehold, og slippe ut fisk. Noe som ikke var lett, for sjøørreten var glupsk og omtrent inhalerte sluken. Dermed ble det en kort tur. Med fire blanke sjøørreter på land var kvoten full.

En helt vanlig onsdag. En onsdag jeg absolutt ikke skulle fiske etter jobb. Så på torsdagen lovet jeg meg selv enda en gang at jeg ikke skulle fiske. Men det er en annen historie…