På mandagen tok jeg som vanlig en tur ned til fjorden etter arbeid. Det gikk ikke mange kast før en liten sjøørret tok sluken. Noen kast senere tok en liten sei kroken, og jeg sveivet raskt inn. Så ble det bråstopp.

Siden seien søker ned tenkte jeg at den hadde satt seg fast i litt tang. Så jeg strammet snellebremsen og skulle dra den løs. Så skjedde dette…

Snøret begynte å gå ut og ned i vannet. Med stram skrikende snellebrems tok jeg godt tak i stanga og begynte å løfte fisken inn. Sakte men sikkert kom en tung seig fisk nærmere land.

Omsider fikk jeg sett hva som var i andre enden av snøret. En torsk i 10-kilos klassen rullet i overflaten med seien som var på kroken så vidt synlig i gapet. Den hadde rett og slett latt seg friste av et enkelt måltid, og skjønte vel lite når seien viste seg å være overaskende lite samarbeidsvillig.

Med stram snøre manøvrerte jeg torsken gjennom tangbeltet og var nesten klar til å løfte den på land. Det ble for mye for slukhempen. Torsken ble for tung for en #10 hempe, som rettet seg helt ut og jeg så torsken ligge fortumlet 2 meter fra land.

I sjokket over at hempa røyk kastet jeg stanga fra meg og hoppet etter fisken. Det var tross alt min siste 25 g atomsild i hvit og rød. Med vann til knærne fikk jeg akkurat tak i halen da torsken skjønte den var fri. Med et kraftig slag med sporen sprutet den vann i trynet på meg og forsvant ut på dypet.

Noen mandager er lettere å huske enn andre…