Mens jeg ser gjennom bildene og skriver en liten artikkel om fiskelykke i Sunndalsfjella, skal du få høre om et av høydepunktene fra turen. Eller, høydepunkt er muligens ikke riktig ord…
Det hele startet med at Yr.no som vanlig var litt vel optimistiske i sine spådommer. På varslet for helga lovet de lettskyet og helt greit vær med litt vind. Selv om det var lett yr i lufta la jeg optimistisk ut på fisketur med bare et tynt lag ull under groe-texen. Det var helt klart en feilvurdering.
Kald fiskelykke
I stedet for oppklarningen i været jeg mente å skimte i horisonten, gikk yret ganske snart over til regn. Men selv om det etter hvert ble ganske så kjølig, hjelper ikke det når den første ørreten kommer på land og fiskefeberen slår til. Enda et par fine ørreter kom på land, samtidig med at fingrene ble stivere og stivere.
Først da jeg skulle knyte sena etter å ha fjernet en knute måtte jeg gi opp. Fingrene mestret rett og slett ikke den enkleste knute. Så jeg gikk tilbake til teltet, og alt jeg ønsket var å fyre opp primusen og la den stå på full effekt noen minutter for å få varmen tilbake i kroppen.
Iskaldt fravær av flammer
Etter å ha rotet frem primus og gassboks fra sekken fikk jeg den satt sammen, og ga fingrene ordre om å tenne lighteren. Det var ikke så enkelt, så jeg måtte bruke en hel del overbevisningskraft før fingrene forstod hvordan det skulle gjøres. Omsider fikk jeg gnist, og lighteren tente. Nå var det bare å skru opp gassen og overføre flammen til primusen.
Jeg så for meg den varme blå flammen fra primusen. Suset fra en bråkebrenner som alltid får frem følelsen av kos. Jeg kunne allerede kjenne varmen slå mot ansiktet. Nå skulle det bli godt og varmt i teltet.
I stedet for en blå flamme, så blåste gassen ut lighteren da jeg skrudde opp. Det var først nå jeg oppdaget at flammesprederen manglet. Uten flammespreder fungerer primusen rett og slett ikke.
En dyktig fjellmann må kunne improvisere
Dette er bakdelen med en multifuel i stedet for en dedikert gassbrenner. Med utskiftbare dyser og løse deler krever det litt erfaring for å få den til å fungere optimalt. Men erfaringen hjelper lite når en vital del mangler. Da gjelder det å ha minimalt med teknisk innsikt slik at en forstår hvordan ting fungerer, og raskt kan improvisere en løsning.
Flammesprederens hensikt er rett og slett å spre gassen slik at den kan brenne. Mangler denne så vil gasstrålen være så konsentrert og hard at du ikke får fyr på primusen. Det er mulig å få fyr på gassen når den har blandet seg litt mer med luft, men da reiser både teltduk og øyebryn i et stort poff.
Det jeg trengte var med andre ord noe som kunne spre gassen slik at denne tok fyr. Jeg så meg rundt etter noe av metall jeg kunne bruke. Det første jeg så var kniven, så jeg la bladet over brenneren og tente på. Det virket, men knivbladet var for bredt til å få til en god flamme. Kniven ville heller ikke ligge i ro på brenneren, så jeg lette etter en ny løsning.
Slukboksen blir redningen
Slukboksen ble redningen. Der fant jeg to 10 grams sildesluker som hadde akkurat riktig lengde. Jeg la de over brenneren og tente på. Suksess.
Jeg kjente varmen slå mot ansiktet. Hørte det kjære suset fra bråkebrenneren. Kjente følelsen komme stikkende tilbake i fingertuppene.
Så om du er på tur og mangler flammesprederen på en Omnifuel, er løsningen å finne frem slukboksen. Det du trenger er 2 sildesluker. Den ene skal være i sølv med rød stripe, og den andre i kobber med røde flekker.
Det er mulig det fungerer med andre farger eller sluker også, men det har jeg ikke prøvd og kan derfor ikke uttale meg om.
Imponerende, genialt virkelig kreativ tenkning.
Ikke minst for meg som regner meg for meget løsningsorientert.
Først snusfornuften: For å hindre gjentagelser av manglende flammespreder «boltet» jeg den fast, Dvs boret hull i primus og flammespreder og festet det hele med en ståltråd.
I felten, hvor dette hendte, grov jeg i det som arkeologer anno 3013 vil kalle et kulturlag, (vi søppeletterlatenskaper) og fant en tom, hvert fall ble den tom straks jeg satte kniven i den, og etter mye strev og møye fikk jeg laget en tilnærmet maken. Den fungerte bra en stund, inntil den smeltet. For bløtt metall.
Med fare for å bli anmeldt for skjending av fortidsminner, grov jeg dypere i søpla, og der fant jeg en ordentlig blikkboks, fikk formet den, og den holdt.
Og for at jeg aldri mer skal mangle flammespredere, da jeg kom hjem, gikk inn i snekkerboden, fremdeles med sekken på fant frem papir og passer og laget en Mercedes stjerne og klippet til en 20 – 30 stykker.
Men trikset med sildeslukene!! Den hadde jeg aldri kommet på.
Derfor: For andre gang her på forumet bøyer jeg meg i støvet! Og denne gymnastiske øvelsen sitter langt inne, tro meg, har ikke noe med langt fremskreden alder å gjøre.
Bøyer meg i støvet for hyggelig kommentar .)
Hyggelig historie du skriver også. Den viser at så lenge en vet hvordan ting skal fungere og kan se for seg løsninger er det, nesten, ikke grenser for hva en kan bruke.
Jeg fant foresten igjen flammesprederen neste morgen. Den hadde sneket seg ned i kreklinglyngen noen cm under teltbunnen.
Så nå hører jeg på snusfornuften din og finner frem med boremaskina og fester flammesprederen for å gjenta episoden. Trodde egentlig dette var standard, så jeg har bare ikke tenkt over det. Vi hadde slikt på primusene i HV, og det var ikke en hjemmelaget løsning. Muligens noen med erfaring som la inn et ekstra krav før en stor ordre.
Prøvde du Panter Martin som flammespreder?:)
Er den blitt «varemerket» mitt nå? Hehe 🙂