Det rusket godt i teltduken da jeg våknet etter en natt ved Nedre Roasten. Småtrøtt fikk jeg på meg klærne, og krøp ut av teltet. Nå trengte jeg virkelig en kopp kruttsterk kaffe.

Heldigvis hadde jeg husket å samle inn litt tørr ved før nattens fisketur. Dermed tok det ikke mange minuttene før det knitret i furuveden. Raskt satte jeg kaffekjelen på bålet, og strakte meg etter vannflasken. Da jeg snudde meg for å slå vann i kjelen hadde jeg fått en leksjon i aluminiumens fysiske egenskaper.

Aluminium har en smeltetemperatur på 658oC. Fyrer en med tørr furu, og det blåser litt, blir bålet fort mye varmere enn dette. Den friske vinden hadde omdannet bålet til en smie, og det lyste rødt i bunnen av kjelen. Desperat rev jeg kjelen av bålet, til ingen nytte.

Etter to minutter med et språk som ikke er egnet å gjengi på bloggen, slukte jeg frokosten og pakket sekken. Deretter gikk jeg bestemt tilbake til Røoset, tok båten til Synnervika og kjørte til Røros. Neste dag fortsatte turen med nyinnkjøpt stålkjele.

Uten mat og kaffe, duger denne helten ikke.