Med lave skyer og lett regn i luften var planen å holde meg i skogen, og prøve lykken i noen små skogsvann som har rykte for å huse fin ørret. Sist jeg var i området gikk jeg opp orrfugl i skogen, så jeg tok med hagla for å være på den sikre siden

Etter å ha krysset litt frem og tilbake i skogen var jeg fremme ved skogsvannene. Hagla ble byttet ut med fiskestangen, og jeg tenkte å forsøke en ny sluk jeg hadde blitt overtalt til å ta med i butikken – blank og grønnmetallikk, eller noe lignende. Sluken var blitt kåret til Norges beste ørretsluk, så det skadet jo ikke å prøve.

Etter å ha kastet uten å kjenne napp en stund ble det bråstopp ute i vannet. Sluken levde opp til navnet, og det ble seig motstand i enden av snøret. Etter et lite minutt fikk jeg et glimt av ørretruggen der den brøt vannflate i et lite hopp. Pulsen steg, og snøret raste av spolen da ørreten bestemte seg for å ta et nytt utras.

Forsiktig sveivet jeg inn, og etter to-tre nye utras begynte ørreten å bli sliten og nærmet seg land. Tanker som «hvorfor har jeg ikke med meg håv», for gjennom hodet, mens jeg lirket fisken mot hånden. Med et solid grep rundt gjellene fikk jeg berget fangsten på land og kunne puste lettet ut.