Jeg hadde tatt turen inn i Dividalen for å utforske noen små skogsvann litt oppe i dalen. Det var en usedvanlig varm høstkveld, med 20 grader og høstløv som raslet i vinden.

Etter noen timer hadde jeg enda ikke kjent noe napp. Jeg hadde imidlertid sett et par fine ørreter vake helt inne ved vann, og skremte opp gamlefar da jeg gikk helt i vannkanten for å komme frem til et godt sted for å kaste.

Den eneste fangsten jeg hadde i sekken var en splitter ny stekepanne jeg fant hengende på en furu. Det var tydelig at de tidligere eierne heller ikke hadde hatt fiskelykken med seg. På undersiden hang fortsatt en falmet prislapp fra Domus på Bardufoss. Jeg tok med meg stekepannen, og håpet at fiskelykke skulle snu seg slik at den fikk prøve seg i jobben som skaperen hadde tiltenkt.

Etter hvert begynte det å mørkne for håpet om nyfisket ørret til kveldsmat, bokstavelig talt. Jeg la merke til at lyset var på kraftig retrett da jeg hadde problemer med å se hvor sluken landet. Det hadde også begynt å blåse mer, så jeg kunne ikke basere meg på plasket for å vite når jeg skulle begynne å sveive. Det var tid for å finne tilbake til bilen og kjøre hjem med tom sekk.

Et siste kast

To minutter før jeg var tilbake ved bilen skiftet jeg til en Panter Martin spinner med svart skje for å prøve et siste kast. Vinden suste i tretoppene, og det var blitt så mørkt at hverken hørte eller så hvor spinneren landet. Jeg måtte kjenne med fingrene på sena for å være sikker på at spinneren hadde landet.

Rolig sveivet jeg inn snøret en siste gang. I tankene hadde jeg allerede planlagt å stoppe på Skjold, for å kjøpe litt trøstemat til jeg kom hjem, da spinneren plutselig stoppet ute i vannet. På ren refleks gjorde jeg et tilslag, og trodde først jeg hadde satt meg fast.

Så begynte det å bevege seg ute i mørket. Seige drag i stangtuppen. Det var umulig å vite hvor stor fisken kunne være. Utrasene var seige, men bestemt. Noen meter med sene ble dradd ut før fisken skiftet retning. Etter fire-fem rolige utras var fisken medgjørlig, og jeg kunne løfte den opp på land. Kveldsmaten var sikret.

I det fisken var på land slo jeg på hodelykten for å få løs spinneren. Jeg fant også frem kameraet for å knipse et «fish and grin» bilde. I det øyeblikket blitsen gikk av ble skogen mørk som den bare kan bli på høsten. Det var definitivt slutt på turen, for denne gang.