Jeg våkner av at luftambulansen fra den svenske fjellredningstjenesten flyr forbi, ikke langt fra teltet. Da jeg litt senere kommer ned til Låddejåkkåhyttene, forteller Pær Røckner, som er hyttevert, hva som har skjedd.
I løpet av de tidlige morgentimene hadde et par vært på vandring sørover mot hyttene. De begynte å bli slitne etter en lang tur, da mannen tråkket feil på en av de mange kloppene som er lagt ut på våte parti. Resultatet ble en knekt ankel/legg.
Paret hadde gjort alt riktig da uhellet var et faktum. Først hadde de satt opp teltet og lagt den skadde i soveposen, før kona gikk de 4 kilometrene til hytta etter hjelp.
Det er ikke mobildekning i Padjelanta, men turisthyttene har nødtelefon. Da Pær fikk melding om uhellet i sju tida på morgenen, brukte han nødtelefonen til å kalle opp redningstjenesten, før han løp fire kilometer til den skadde for å møte helikopteret der. Fra han fikk melding, og til hjelpen var på stedet tok det under en time.
Pær spanderer en kopp nykokt kaffe, og vi blir sittende å prate om fjellet. Han gir meg mange gode tips om ruter i fjellet, turen videre og en forklaring på hvorfor jeg har møtt så lite folk langs stien mens hyttene er fulle. Pær forklarer at mange flyr med helikopter fra Ritsem eller Kvikkjokk, for så å bo fast på hyttene mens de går korte turer i området.
Vi blir avbrutt av et skybrudd, og hører torden buldre fra Sarek fjellene i øst. Jeg benytter anledningen til å ta en kikk innom hovedhytten mens jeg venter på at bygen skal gi seg.
Så snart regnet gir seg, kikket solen frem og jeg fortsetter mot turens største utfordring (for meg). Nord-europas lengste hengebro for vandring. 80 gyngende meter.
Til min store lettelse ser jeg at det er bygd ny bro siden jeg gikk her for fire år siden. Den nye bro er bygd i solid metall, slik at samene skal kunne krysse på firhjuling. Turen over går greit, så lenge blikket holdes på målet. Prøvelsene er imidlertid ikke over.
Den første, og lengste broa går bare til en holme ute i elva. For å krysse vassdraget, må en over tre broer, og de to neste er ikke nye…
Den siste broa er rundt 40 meter lang. En ubeskrivelig lang distanse! Med tanke på min allerede nevnte kjærlighet for hengebroer, og det faktum at den siste broa består av to brede planker som holdes oppe av tynne wire, gleder jeg meg ikke. Med forsiktige, glidende skritt smyger jeg meg over broa på rekordtid. Kun 8 minutter (sist tok det 9).
Jeg finner også et par briller langs stien, og tar turen innom Hukjaure hytta for se om noen sitter og myser på suppeposen for å se hvorfor blomkålssuppen smaker blåbær. Jeg finner ikke eieren, men legger igjen brillene hos hytteverten.
Ute på trappa treffer jeg på Helge og Odd, som også er på langtur. De startet på Abisko, og har tanker om å gå til de har krysset saltfjellet. Jeg anbefaler karene å ta en overnatting på Argalad hytta når de kommer til Junkerdal, før vi ønsker hverandre en god tur videre.
Jeg fortsetter nok kilometer til, og avslutter dagen ved rastebua ved Kårsåjaure.
Dag 5: 27 km.
Legg igjen en kommentar