Etter å ha tørket opp og fått varmen tilbake på Røysvannhytta, undersøker jeg området. Ute i vedboden finner jeg en liten badstu, og området rundt byr på mye fin natur. Desverre er breen og Bjørntoppen i nord dekket av lave skyer, og isen ligger på vannene, slik at fiskestangen får ligge urørt nok et døgn.
Det er også tid for å fortsette. Jeg har avtalt å møte Geir på Pauro, og det er en god etappe nordover.
Med friske bein går de første 20 kilometrene raskt unna. Så runder jeg fjellene og begynner å bevege meg mot vest. Vinden har tatt seg kraftig opp, og det regner tett. Der kulingen får skikkelig tak, må jeg bøye meg mot vinden. Regnbuksa klistret seg rundt låta, og klagere godt på baksiden.
I det jeg nærmer meg Pauro, kommer jeg til en av Narvikfjellenes spinkle broer. En konstruksjon av to wirer og noen plankebiter. Erfaringen er at kun disse spinkle broene, der vinden ikke får tak overlever vinteren i disse værharde områdene.
Med storsekk er jeg imidlertid et formidabelt vindfang. Min kjærlighet for hengebroer får heller ikke opp gleden ved synet av det gyngende marerittet.
Jeg gjemmer meg bak en stein og studerer kartet. Alternativet er en over 10 km omvei som innebærer kryssing av en breelv og flere små elver/bekker. Egentlig ikke noe alternativ. Så jeg lister meg forsiktig opp på broene, og krabber på knærne over på andre siden.
Neste utfordring er å krysse 40 meter av vannet. Her er det tidligere forsøkt med bro, noe som måtte oppgis. Løsningen ble å plasser en liten båt på hver side, slik at en kan ro over. Problemet er imidlertid at det av og til ligger to båter på samme side. Som regel på motsatt side…
Heldigvis finner jeg en båt på min side. Vinden har imidlertid ikke løyet, så regnet pisker over vannet og isflak driver forbi «leia».
Som gammel sjømann vurderer jeg forholdene nøye, og kommer frem til at det er mulig. Selv om det er kuling i kastene, rekker det ikke å bygge seg opp bølger. Dermed sjøsetter jeg båten, og prøveror i le av odden. Det virker grei. Så snart jeg ser en åpning mellom de drivende isflakene, setter jeg fart på årene og våger meg ut i vinden.
Kulingen river i båten, og årene går som en hurtigmikser. Jeg ser meg selv utenfra, og må le litt. Det hele minner om en donaldfilm, der han fossror på stedet ovenfor en skummel foss. Jeg tar i litt ekstra, og legger båten i 80 grader mot vinden. Sakte beveger jeg meg over sundet og smeller i land på motsatt side.
Å ro tilbake med en båt på slep er ikke et alternativ. Så jeg drar opp båten og småløper den siste kilometeren opp til hytta, der jeg håper Geir venter.
Inne er det godt og varmt. Geir har sett at jeg kommer, og møter meg i gangen med en kald pils. Herlig. Jeg synker sammen i sofaen, og vi diskuterer båtene før vi blir enige om å vente.
I to timer holder vi utkikk i tilfelle noen skulle komme. Så snart vinden har løyet tilstrekkelig går vi til båtene og sørger for at de ligger riktig. Endelig kan vi slappe av, og drømme om de neste dagene med fiskestangen.
Røysvann-Pauro: 29 KM
Legg igjen en kommentar