Natt til torsdag våknet jeg av at værgudene satte i gang med et eller annet stort prosjekt i ly av nattemørket. Det peip i vinduene og ulte rundt hushjørnene. Taksteinen klamret seg desperat fast i det de kunne finne av faste bjelker, og et eller annet ble ommøblert ute i hagen. En helt normal høststorm, tenkte jeg, og snudde meg i senga.
En normal høststorm på Nord-Vestlandet er vind, regn, hunder og katter som flyr gjennom lufta og et og annet tre som rykkes opp med rota og plasserer seg rett foran bilen. Det vil si en høststorm som kommer fra sør-vest.
Stor var derfor overraskelsen da dagslyset kom og avslørte hva som var på gang. Vinden kom fra nord, med sludd som etter hvert gikk over til våt snø. En vannrett hvit vegg som skjulte hva som egentlig skjedde. Værgudene passet også på å trekke ned skyene for å holde litt på spenningen.
En strålende søndag avslørte en verden som var totalt forvandlet. Bare enkelte standhaftige trær i indre strøk hadde tvihold på gult høstløv. Ellers stod trærne med nakne greiner, innhyllet i et fint lag med snø.
Sesongens første vinter hadde ankommet i ly av skyene. (Ytterst på Nord-Vestlandet er vi vant med store snømengder, fulgte av regn og barmark flere ganger i sesongen. På våren sier vi gjerne at «den åttende vinteren er den siste. I fjellet derimot, ligger snøen og lokker selv om det kommer slaps og regn i lavlandet.)
Nå var gode råd dyre. Selv om det går raskt fremover med foten, er den ikke klar for å ta på seg skisko eller annet fottøy som er egnet for snøforhold. Til nød kan jeg lirke et par gamle, romslige joggesko utenpå foten.
Etter hvert fant jeg et par av forsvarets fotposer som var to nummer for stor. Akkurat store nok til at de gikk på foten.
Ikke mange sekundene senere var sekken ferdig pakket og jeg var klar for fjelltur i nysnøen.
Bildene får fortelle resten av historien om turen til Skoften, men jeg kan avsløre at det ble litt langt ned igjen, og resten av kvelden ble tilbrakt i en sofanarkose med beina høyt.
Legg igjen en kommentar