«Between a rock and a hard place», er et uttrykk en av og til hører i utlandet. Her om dagen lærte jeg i praksis hva uttrykket betyr. Eller, bare nesten, det var mer «Between a rock and a rock».

Som kjent er ikke stein et ukjent naturfenomen på Nord-Vestlandet. Fra vi vokser opp hopper vi fra stein til stein i fjæra eller springer om kapp opp bratte steinurer. En blir ganske så vant med stein etter hvert, og tenker ikke så mye over det når en er på tur.

På tur over Sandnestindanetraversen gikk jeg i egne tanker fra stein til stein på vei opp til turens første topp. Like under toppen beveget plutselig steinura på seg, og to store steiner lukket seg som en revesaks rund ene foten. Ganske så ubehagelig var det.

Jeg dro i foten for å få den løs. Jeg prøvde å løfte og lirke foten ut. Jeg prøvde å flytte på steinene. Jeg prøvde å løfte på steinene. Uansett hva jeg prøvde var det eneste jeg oppnådde at steinene låste foten enda mer. Jeg kunne kjenne hvordan steinen gravde seg lenger inn i leggen. Jeg satt fast i en skrustikke, som strammet seg for hver ting jeg prøvde.

Nå merket kroppen alvoret og iverksatte sine prosedyrer for slike situasjoner. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen. Jeg tok spenntak med den frie foten, plasserte begge armene under knærne på den andre, og slapp ut et primalskrik mens jeg dro til alt jeg greide.

Jeg hørte det knase i stein i det foten slapp fri. Jeg sank sammen. Med skjelvende hender kunne jeg konstatere at foten var like fin, med unntak av litt manglende hud, noen skrubbsår og et par blåmerker. Jeg hadde sluppet unna med en advarsel.

Jeg prøvde å tenke rasjonelt, evaluere det som skjedde. I lommen hadde jeg mobil, og i topplokket lå en SPOT GPS-sender, førstehjelpsutstyr og en kniv. Hadde jeg ikke kommet løs ville jeg nok klart å tilkalle hjelp, selv om det ville være litt kjedelig å stå fastklemt i en steinur og vente på folk. Det ville trolig gått bra. Denne gangen.

Ha alltid med sikkerhetsutstyr

Episoden var en påminnelse om at steinura kan være skummel og hvorfor jeg alltid har med sikkerhetsutstyr selv på korte turer.

Det viktigste med sikkerhetsutstyr er ikke hva du har, men at det alltid er med på tur og at du vet hvordan det brukes. I praksis betyr det at førstehjelpsvesken veier så lite og tar så liten plass at du ikke tenker på at det er med før du har bruk for det.

Hva har du alltid med av sikkerhetsutstyr på tur?

Den observante leser har sikkert også gjettet seg til hvilken film jeg tenkte på da jeg ruslet videre? Hint: Overskriften og kniven jeg hadde i topplokket.