Mens jeg var ute på min daglige tur i dag, ble jeg gående å tenke. Dette er ikke uvanlig. Så snart jeg snører på meg fjellsko og får påfyll av frisk luft, hopper en tanke inn i hodet. I dag var det spørsmålet «Hvorfor gå på tur?»

Jeg mener, hva er det som får oss til å kle på oss regnklær, bare for å gjøre noe så nytteløst som å gå på tur når det regner og blåser? Eller, svette oss opp en bratt fjellside i stekende sol. Hva er det som får oss til å lengte etter å bli slitne, sultne, svette, våte, kalde eller fryse, bare for å ha lyst til stikke ut på ny tur så snart vi kommer hjem og er rene, varme, mette og generelt komfortable?

Jeg er ikke den enste som blir gående i min egen tankeverden på tur. I undersøkelser oppgir mange at de går på tur for å få fred og ro. Et behov for å komme seg vekk fra støyen og tenke lange, sammenhengende tanker.

Det med lange tanker har jeg aldri skjønt. Jeg tenker sjeldent lange tanker når jeg er på tur. Tanken blir gjerne tenkt grundig, riktig nok, men de blir sjeldent så veldig lange. Eller sammenhengende. Som regel faller jeg ut av tankeverden ved synet av et lemmen som freser, en rype som prøver å lure meg vekk fra kyllingene, en tørrfuru.

En av de vanligste årsakene til at jeg ikke får tenkt ferdig en tanke er fragmenter av en sang «Brown girl in the ring, sha la la la la, there’s a brown girl in the ring…». Sangen spiller igjen og igjen og igjen. «Brown girl in the ring, sha la la la», og er helt umulig å få ut av tankene når den først har festet seg.

Eneste virkemiddel er å forsøke å nynne sangen, men det ender som regel i irritasjon over at en ikke husker lenger en det irriterende refrenget. Dermed er det tilbake til den opprinnelige tanken igjen, og starte forfra.

«Brown girl in the ring, sha la la la la, there’s a brown girl in the ring…»

Jeg vet ikke hvilke liv de som skal gå for å tenke lange tanker lever. For meg dukker de lengste tankene som regel opp når jeg står i køen på Rema, noe som kan føre til komiske situasjoner og svar til tider. Det ender gjerne med at kvitteringen går i lomma, vekslepengene i søpla og varene ligger igjen på båndet. Hva jeg svarer når noen spør om noe er helt vilkårlig, og det er sikkert mange forvirrede butikkfolk der ute.

«sha la la la la, there’s a…»

På tur er det gjerne fraværet av tanker, stille tanker, og mer tilstedeværelse, observasjon. Eller sagt på en annen måte: Når en ikke lenger får puttet nyheter og spørsmål inn i hodet, handler hverdagen om skotupper, «Jeg skulle pakket lettere» og «Brown girl in the ring, sha la la la, there’s a brown girl in the ring, sha la la la».

Siden jeg aldri fikk tenkt tanken ferdig før turen var ferdig, fant jeg ikke svaret på hvorfor jeg går på tur. Men om jeg får sangen ut av hodet i løpet av neste uke, skal jeg tenke videre, og komme tilbake med svaret.

«There’s a brown girl in the ring, shal la la la la la.”

Du også fikk sangen på hjernen nå, ikke sant?