I noen korte sekunder er alt forventning og adrenalin. Forventninger om snøen som presser mot svingene, og drar meg nedover i samme bevegelse. Blodet pumper raskere gjennom kroppen. Skjelvende fingre famler med å feste skiene, stramme skoene. Konsentrasjon.

Forsiktig sklir jeg mot kanten, og så er alt linet opp. Gravitasjonen suger meg ned i henget, og jeg følger uten å nøle – overgir meg selv.

Jeg river meg løs fra dagdrømmen, og leser videre i «Den vidunderlige følelsen av frykt» av Karina Hollekim. Boka plukket jeg opp på biblioteket noen dager etter at jeg fikk av gipsen.

Du har sikkert hørt historien? Karinas fallskjerm svikter under et rutinehopp, og hun treffer bakken i 100 kilometer i timen. Det burde vært game over. Ingen overlever å krasje i bakken i 100 kilometer i timen. Men Karina er i live, selv om hun våkner på sykehuset til et nytt liv.

Hard skadet våkner Karina på sykehuset, og får hun vite at hun sannsynligvis aldri vil kunne gå igjen. Hvordan ville du reagert på en slik beskjed? Tilpasse deg det nye livet? Bli bitter? Gi opp?

Karina gir ikke opp. Det gjør heller ikke sponsorene, som støtter henne i den lange kampen tilbake til livet. Med vilje og stahet som holder henne gående, nekter Karina å gi opp. Hun kjemper dag for dag, måned for måned, år for år, for å komme tilbake til et aktivt liv.

Dagdrømmen sitter igjen, så jeg må legge fra meg boka og prøve å sette foten ned i skiskoene. Det er vondt. Det går ikke. Så jeg leser videre. Neste dag prøver jeg igjen skoene. Får jeg på meg skiskoene i dag? Nei.

Jeg kan ikke sammenligne mitt kortvarige skadeavbrekk, eller nåværende opptrening av foten, med det Karina kjempet seg gjennom. Likevel lever jeg meg inn i boka, og kjenner på staheten og drømmen om å komme tilbake til et aktivt liv.

Snart, kanskje før siste side, får jeg på meg skiskoene, og kan kjenne «den vidunderlige følelsen av adrenalin» i en bratt fjellside.

Selv om Karina Hollekims historie er unik og inspirerende, er drømmen om å komme tilbake til et aktivt liv noe jeg tror alle aktive friluftsmennesker kan kjenne seg igjen i. Og derfor vil jeg absolutt anbefale deg å lese boka.