Med sol og tilløp til påskestemning i lavlandet i Troms pakket jeg sekken og kjørte nok en tur til Tamokdalen. Værmeldingen lovte tiltagende vind, og snø på ettermiddagen, så valget falt på Sjufjellet (1086 moh).

I boka Toppturer i Troms (som jeg jobber meg gjennom for tiden) blir turen til Sjufjellet beskrevet som en lett tur med SØ-Ø eksponering. En liten sjekk på skredkartet til NGI viser at det meste av turen holder seg under 25 grader, med bare et lite part på rundt 30 grader rett over skoggrensen. Med andre ord et naturlig valg når skredfaren ligger på 3.

Sjufjellet viste seg frem i all sin hvitkledde og solbade prakt da jeg startet turen. På turen opp gjennom skogen kunne jeg følge et nytråkket spor fra andre som utnyttet dagen til en rask topptur. Når jeg nærmet meg skoggrensen begynte vinden å merkes, og sporet føyket raskt igjen.

Rett over skoggrensen møter jeg på en gjeng på 7 utlendinger som er på vei ned. De kan fortelle at vinden begynte å ta seg opp på toppen, før de tar seg ned henget med varierende eleganse.

Jeg fortsetter opp til 700 moh, før vindtransporten begynner å bli merkbar. Den lette nysnøen fyker langs snøoverflaten og hvisker ut sporene etter meg. Foran øynene mine kan jeg se hvordan snøen blir slipt ned og legger det danner seg raskt et mykt lag med fokksnø. Jeg går til det begynner å flate ut før jeg tar av fellene og nyter belønningen tilbake til bilen.