Med nok en soldag i nord endte jeg med å ta turen til Sjufjellet (1086 moh) igjen. Nede i dalen varmet solen godt, og temperaturmåleren viste 5 grader da jeg parkerte bilen. En perfekt dag for å starte med «den med prikker» i stedet for skalljakken.

Selve turen opp på Sjufjellet er på 880 høydemeter, men i dag hadde jeg tatt med en fjernkontroll til kameraet for å prøve å få et sjeldent bilde av skikjøring. Dermed endte det med temmelig nøyaktig 1000 høydemeter.

Opp gjennom skogen var snøen tung og våt, og beina kjentes som tømmerstokker. Melkesyra steg raskt. Det tok ikke lang tid før jeg forsøkte å mane frem den gamle soldaten. «Hold kjeft din sytkopp», hørte jeg i bakhodet, «sett det ene beinet foran det andre og repeter til du er oppe». (Jeg var med andre ord alene på tur, og da har en tid til å snakke med seg selv…)

Jeg gjorde som skilpadden i eventyret og gikk i jevnt og sakte tempo. To timer senere var jeg på toppen og kunne hvile beina.

Ikke før hadde jeg startet på turen ned, så kom en sky foran sola. Det tok ikke lang tid før det dannet seg et tynt skarelag på snøoverflaten, og skiene fikk sitt eget liv. Var jeg uoppmerksom et lite øyeblikk skar høyreskia plutselig rett ut til siden, om den da ikke bestemte seg for å bli bedre kjent med venstreskia (som selvsagt stakk av rett ut til siden i samme øyeblikk).

Først prøvde jeg med finkjøring for å holde meg oppe på skaren. Forsiktige svinger og minimalt med kanting av skiene. Men skarelaget var for tynt. Var jeg bare litt for hard på svingen huket den ene skien og jeg kom ut av balanse.

Dermed måtte jeg endre strategi. Jeg gikk for rå kraft, og tråkket på så skiene holdt seg under skaren. Presset kantene ned i den tunge kramsnøen og tvang skiene rundt sving etter sving. Det fungerte bedre, og jeg kom meg ned fra fjellet i uelegante svinger, med bare en liten nødstopp underveis.