Skiboms i ville vesten – Del 3: Big Sky Country

Etter en uke i Jackson Hole finleste jeg alle skiblad jeg fant på butikken, før jeg pakket ski og utstyr inn i bilen og kjørte tilbake over Teton Pass og nordover til Montana. I det lille tettstedet West Yellowstone, stoppet jeg for å sjekke ut muligheten for en tur inn i Yellowstone National Park.

En ekte cowboy tar aldri av hatten, selv ikke når en leser skiblad i badekaret.

På et oppslag på butikken så jeg at guidefirmaene arrangerte daglige scooterturer inn i parken for rundt 100-200 dollar, så jeg gikk til det nærmeste firmaet. Det viste seg at det er strenge reguleringer på trafikken inn i nasjonalparken. Det var, for eksempel, et krav om at scootere skulle være nyere en ti år (med krav til CO2 utslipp), og en begrensning på antall turer og kjøretøy per dag.

Alle firmaene jeg var innom hadde fulle bookinglister, så litt skuffet kjørte jeg videre langs Gallatin River til Big Sky i Montana og fant et rom for den neste uken.

Big Sky, Montana

Neste morgen fulgte jeg samme fremgangsmåte som I Jackson Hole. Etter frokost pakket jeg dagtursekken, fylte kaffekoppen, kjøpte et ukekort i billettluka, og hoppet på stolheisen sammen med en fra skipatruljen.

Karen fra skipatruljen anbefalte meg å starte med en tur til toppen av Lone Mountain for å se utsikten. Han kunne fortelle at det var over to uker siden siste snøfall, så det meste ville være oppkjørt. Beste mulighet for løssnø og skogkjøring ville jeg ha i et område i sør, der det bare ble preparert en rundløype så tidlig i sesongen. Rundløypa ville gi tilgang til flere korte upreppede løyper og enkelte steder med glissen skog.

Jeg takket for tipsene og manøvrerte meg gjennom heissystemet til gryta under toppen. Etter en god halvtime i kø fikk jeg klemt meg inn i taubanen som gikk helt til toppen på Lone Mountain.

Etter en lang dag ble hjelmen byttet med hatt og litt avslapping før en tur i baren.

Utsikten fra toppen på Lone Peak var spektakulær. Fjellet levde opp til navnet og reise seg i ensom majestet fra omgivelsene. Hele horisonten var dekket av fjell, med bare enkelte elvedaler i mellom. Dette var Montana og Rocky Mountains slik jeg hadde sett det for meg. Jeg ble sittende på toppen en god stund før jeg tok på skiene og kjørte ned for å lete etter nysnøen.

Tilbake på veien

Etter en uke med skikjøring og noen barrunder som ikke passer seg i en turblogg var det tid for å tenke på å reise videre. Jeg sa farvel til alle jeg hadde blitt kjent med, og var tilbake på veien.

Turen gikk forbi Fort Custer ved Little Big Horn, som i dag er et minnesmerke over indianerkrigene, og det kjente slaget ved Little Big Horn der General Custer endte sine dager. Etter en rask tur for å oppdage at stedet ar stengt, kjørte jeg videre østover langs I-90 før jeg tok av ved Buffalo Wyoming og satte kursen mot Nebraska.

Turdagboka oppdateres hver kveld, og der har minnene støvet ned frem til jeg blåste av støvet og la den ut her.

Like over grensen til Nebraska fant jeg en øde vei som gikk nordover mot Hot Springs i The Black Hills.

En spøkelsesby midt i ødemarken

Tumble Weed busker rullet over veien etter hvert som jeg kjørte nordover. Etter å ha kjørt i en time uten å ha møtt et eneste kjøretøy skimtet jeg en samling bygninger i horisonten. Jeg så for meg en liten kaffe hvor jeg kunne få en kopp kaffe og noe å spise på før jeg kjørte videre.

Etter hvert som jeg nærmet meg så jeg at alle husene manglet vinduer og hagene var overgrodd med kratt. Stedet bestod av et veikryss med det som tidligere må ha vært stedets butikk-bensinstasjon-verksted-kaffe-jernvare-og-alt-mulig, og en liten samling hus. I alle himmelretninger var det åpent gressland, og ikke så mye som en bakketopp å skimte. Jeg var virkelig i en spøkelsesby midt i ingenmannsland.

Jeg stoppet i krysset og så meg litt rundt. Skal tro hvorfor alle hadde forlatt stedet? Hvordan hadde det vært å være den siste som nektet å flytte, mens resten av husene ble forlatt ett for ett? Det var en merkelig følelse å stå der, og vite at det var timer med kjøring til nærmeste hus.